Overfladisk om Karen-folket

Carsten Jensen er en allsidig forfatter med flere essays, romaner og ikke minst reisebøker bak seg. Reisebøker er blitt en genre innenfor litteraturen som blomstrer og som har brakt mange litterære godbiter utenfor turisttråkkene de siste åra. Og det området og de menneskene Jensen tar for seg i sin nye bok er langt utenfor turistenes oppgåtte stier.
I boka har Jensen beveget seg inn blant det forfulgte karen-folket som holder stand i grenseområdet mellom Burma og Thailand. Det er en fredløs folkegruppe som har kjempet i så mange år for å finne en fredelig rolle på sin plass på jorden, at de ytterst sjelden finner omtale av sin sak i en verden, der bare et fåtall kriger og konflikter når internasjonal oppmerksomhet av gangen. Ikke desto mindre er karen-folket en av de folkegruppene som har lidd mest for sin sak og etniske identitet. Det er disse menneskene Jensen møter på en reise i de grenseområdene der de holder til, og han blir vennlig tatt i mot av befolkningen og representanter fra Karen National Liberation Army (KNLA).
Allerede i prologen boka starter med, innrømmer forfatteren at da han besøkte Burma for første gang for tjue år siden visste han svært lite om landet annet enn det turistbrosjyrene kan varte opp med. Og det er som kjent aldri hele sannheten. Da han i fjor beveget seg inn i en konflikt som du nærmest må lodde i dypet av så vel historie, tradisjon, levemåte og det politiske kartet for å forstå noe som helst av, velger Jensen å være observatøren på reisefot som formidler det øyeblikkene har å tilby, ispedd brokker fra karen-folkets historie.
På sett og vis understrekes Jensens rolle i prosjektet allerede på forsiden av boka som har fått utstyr som en praktbok. På forsidebildet kommer nettopp Jensen i fokus, skulder ved skulder med en mann fra KNLA. I bakgrunnen ser vi geværløp stikke fram som understreker at dette ikke er noe oppdrag for pyser. Jensen er ikke alene om å bruke dette grepet innenfor dagens medieverden.
Som forfatter av reisebøker gir Jensen leseren miljøskildringer også i denne boka - fortellinger der vi fornemmer den tette jungelen, lydene, duftene fra et bål, lukten av frykt, av utmattelse og pågangsmot. Men i møtet med menneskene sitter jeg med en følelse at forfatteren ikke har maktet å komme skikkelig under huden på dem. Det er ingen synd å beundre de menneskene man skriver om, men det gode portrettet gir ikke bare de umiddelbare svarene men også en fornemmelse av at du blir kjent med hele mennesket. Den følelsen innfries ikke.
Jensen slår seg mest løs i karakteristikkene og historiene om Bob og Jim, to amerikanere som av ulike grunner er havnet hos karen-folket. Kanskje er det fordi typer som Bob og Jim har enhver reisende journalist og forfatter møtt overalt, vi kjenner dem. Karen-folket er en mer upløyd og vanskelig tilgjengelig mark. En lesers nysgjerrighet og lyst til å vite mer blir ikke helt tilfredsstilt i boka.
Det beste i denne boka er faktisk fotografiene, tatt av den norske fotografen Elmer Laahne. Gode fotografier kan stå som en egen historie, og i dette tilfellet tilfører bildene de nyansene som teksten kan mangle. Vi kan reflektere mye ut av tette portretter, spørsmålene i et barns øyne, dampende jungel, hastig oppsatte hus som forteller om et folk som alltid er klar til å flytte, unge gutter med våpen i beredskap, kvinner som venter på at fedrene til barna deres skal vende hjem. Når forlaget har valgt formatet «praktbok» har de også sørget for at bildene får rom. Og bildene bør studeres nøye for de forteller videre der teksten ikke strekker til.