Overgrep i samarbeidsland
Det er fortsatt mye å sette fingeren på i landene som Stortinget har utpekt som de sentrale samarbeidslandene i norsk utviklingssamarbeid, viser Amnesty Internationals årsrapport for 2000. Politivold, tortur og overgrep mot opposisjonelle er ikke uvanlig i mange av landene.
- Det man kan si på et generelt plan er at menneskerettighetsbrudd på sivile og politiske rettigheter er systematisk verre i fattige land og uutviklede demokratier enn i andre og bedre stilte land. Norske samarbeidsland synes i så måte ikke å atskille seg fra andre utviklingsland, sier generalsekretær i Amnesty, norsk avdeling, Petter Eide.
Han peker også på det faktum at flere av samarbeidslandene har vært i krig, som Etiopia og eritrea, eller borgerkrigslignende tilstander, som Sri Lanka og Nepal.
Synliggjøring. - Land i betydelig konflikt vil ofte prøve å legitimere fengslinger av opposisjonelle med «sikkerhetsrisiko». Dette er også relativt unge demokratier, og med svake demokratier følger det dessverre ofte en røff behandling av politisk opposisjonelle. Det betyr likevel ikke at bilaterale bistandsgivere eller andre land skal se igjennom fingrene med overgrep. Synliggjøring av overgrep, overgripere og ofre er viktig, sier Eide.
Han mener at bistandsgivere må være seg meget bevisste den mulige positive innflytelse man kan over et land som er bistandsmottaker og dialogpartner.
- Enhver bilateral eller multilateral relasjon må følges opp av et sett verdier. Givere må bruke enhver mulig anledning til å si ifra om overgrep som man er gjort kjent med, som når Robert Mugabe i Zimbabwe fengsler opposisjonelle, oppildner til vold mot farmere og politiske motstandere og godtar bombing av frie aviser, sier Eide.
I forhold til de menneskerettighetsorganisasjoner som mottar norsk bistand på en eller annen måte mener han det er viktig å gjøre grundige undersøkelser og analyser av både organisasjonen og den lokale konteksten.
Rivaliserende begrep. - Menneske-rettighetsbegrepet brukes ulikt, og mange kan en egeninteresse i å kople begrepet opp til sin organisasjons navn. Dessverre har vi i visse sammenhenger sett en knoppskyting av organisasjoner som bruker menneskerettigheter som et rivaliserende, snarere enn inkluderende, ikke-diskrimerende og universelt, begrep, sier Eide.
Han viser til at mange etniske grupper kan ha en egeninteresse av å sole seg i glansen av sin egen menneskerettighetsorganisasjon.
- I Kosovo har jeg opplevd å møte «menneskerettighetsgrupper» som ønsket menneskerettigheter for albanere, men som samtidig argumenterte for å hive ut serberne, sier Eide.