På jakt etter resultater

Som sjef for Verdensbankens evalueringsavdeling er Gregory Ingrams jobb å sørge for at verdens mest innflytelsesrike lån- og bistandsgiver dokumenterer resultater og lærer av sine feil. I september var han i Norge for blant annet å underskunderskrive en ny treårig partnerskapsavtale mellom Verdensbanken og Norad, der institusjonene vil samarbeide om internasjonale evalueringer som er av interesse for begge parter. Målsetningene med samarbeidet er blant annet å lære av Verdensbankens måte å evaluere og måle resultater på, samt å skape et tettere samarbeid mellom norske forskningsinstitusjoner, konsulenter og Verdensbanken.

Krav om resultat. Ingram har arbeidet i Banken siden 1977, og har dermed fulgt institusjonen gjennom bistandshistoriens vekslende trender: Fra 1970-tallets fokus på grunnleggende behov, via 80-tallets vekt på makroøkonomi og strukturtilpasning, til dagens «kapasitetsbygging» og «partnerskap» - og altså resultater. Ingram mener det økte resultatfokuset ikke minst kommer til syne i arbeidet med tusenårsmålene.
- Men betyr dette at man tidligere har lagt for lite vekt på å dokumentere resultater?
- La meg si det slik: Under den kalde krigen var strategiske utenrikspolitiske hensyn svært viktige i bistanden. Det er de fortsatt i en del områder, som Midtøsten, men etter murens fall er dette globalt sett mindre viktig. Det forsterker etterspørselen etter resultater og evalueringer.

Evalueringer ikke hva de var. Også evalueringsarbeidet er endret, og dreid fra prosjektevalueringer til langt mer omfattende sektor- og landevalueringer.
- Det har vist seg langt vanskeligere enn vi hadde forutsatt å få til resultater av slike programmer, innrømmer Ingram.
Han peker på at det tar svært lang tid og at det er vanskelig å finne indikatorer som kan måle effektene av disse brede programmene.
- Betyr det at man burde revurdere dreiningen vekk fra prosjektstøtte?
- Nei. Sektorreformer er nødvendige for å få til utvikling, for eksempel har vi arbeidet mye med reformer av kraftsektoren i ulike land. Men det er vanskeligere å lykkes enn det var med enkeltprosjektene, og det er viktigere å ta politiske hensyn i betraktning, sier Ingram.
Ifølge Ingram er også tidspunktet for evaluering viktigere nå enn før.
- Tidligere kunne prosjektene evalueres etter gjennomføring. Nå må vi komme inn i en fase før programmene skal opp til revisjon. Slik kan evalueringens funn få innvirkning på den videre utformingen og eventuelle endringer i programmene.

PRSP-kritikk. Nylig har Ingrams evalueringsavdeling gått Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) sin fattigdomstrategi, den såkalte PRSP-prosessen, etter i sømmene. Resultatene var ikke bare positive. Evalueringen anbefaler fortsatt støtte til PRSP-arbeidet, men mener mottakerlandene fokuserer mer på å ferdigstille dokumenter som gir dem tilgang til nye økonomiske bidrag, enn på å forbedre innenlandske prosesser.
- I land med svak institusjonell kapasitet er det byråkratiske arbeidet knyttet til PRSP-prosessen en utfordring. Et gjennomgående problem er også at få land har forbundet PRSP-prosessen med budsjettprosessen. Dermed blir fattigdomsstrategiene mer en liste av ønsker enn en prioritering av tiltak i forhold til ressurser man har til rådighet, sier Ingram.
Evalueringen anbefaler også at Banken må endre måten de vurderer PRSPene på, slik at det blir klarerer at det et er landenes egne strategier. Dessuten må Banken sørge for at egne bistandsprogrammer er i tråd med PRSPene. For selv om både Verdensbanken og giverland støtter formuleringene i PRSPene, er det få tegn på at giverlandene selv endrer sine egne programmer slik at de reflekterer fattigdomsstrategiene.
- Hva slags respons har denne evalueringen fått fra Bankens styre? Her sitter jo de samme giverlandene som blir kritisert i evalueringen.
- Det er ingen som har ropt ut, «Vent et øyeblikk, denne kritikken er vi ikke enige i», ler Ingram.
En del av forklaringen på det mener han ligger i at det oftest er andre instanser som representerer giverlandene i Verdensbanken og IMF, som regel Finansdepartementer, enn de som har ansvaret for landenes bilaterale bistand. Og dette er ikke Ingrams eneste eksempel på inkonsekvens mellom den politikken landene fremmer i Verdensbanken og den de anvender i sin egen utviklingspolitikk:
- For eksempel vil giverlandene ha oss til i størst mulig grad å bruke rangeringer i evalueringene våre, fordi det gir klarhet og lett innsyn i konklusjonene. Men de færreste brukes slike rangeringer i evalueringen av sine egne programmer. Kanskje fordi de ikke ønsker den samme klarhet og lette innsyn her? undres evalueringssjefen.