Pengefondet frir til de fattige

Fondet er anklaget for å presse utviklingsland til ekstrem privatisering og rasering av sosiale systemer gjennom sine lånebetingelser på 80- og 90-tallet. Institusjonen fikk også skarp kritikk for sin behandling av den økonomiske krisen i Asia i 1997. I mange latinamerikanske land er IMF blitt utpekt til selve folkefienden. Tidligere president Nestor Kirchner i Argentina ga ekspertene i Washington skylden for den økonomiske kollapsen i landet i 2001. Her hjemme har solidaritetsbevegelsen også lagt fondet for hat, og mener IMF fortsatt fører en nyliberalistisk politikk til det verste for de fattige. De vil at fondet skal holde fingrene vekk fra det langsiktige utviklingsarbeidet.

Pengekrise. Når en fransk sosialist paradoksalt nok blir ny sjef i institusjonen som alle venstreorienterte elsker å hate, skaper det forventninger om en ny kurs. Den tidligere finansministeren Dominique Strauss-Kahn tar over etter Rodrigo de Rato med bakgrunn fra det spanske høyrepartiet Partido Popular. I kampanjen frem mot valget har Strauss-Kahn hentet støtte fra EU og Norge, men også fra tidligere fondsfiender i Latin-Amerika der president etter president har tatt venstrebølgen for franskmannen.
Men selv om han har fått støtte, så står Strauss-Kahn overfor en svært vanskelig jobb. Franskmannen tar nemlig over en institusjon som er på dypt vann. Fondet har som hovedoppgave å tre støttende til med lån til stater i økonomisk krise. IMF har inntil nylig levd fett på renteinntektene fra lån til økonomisk kriserammede land verden over. Den økonomiske fremgangen i mange av medlemslandene har derimot ført til krisestemning i hovedkvarteret i Washington. Store låntagere som Russland og Argentina har alle betalt ned gjelden sin. Det letes nå desperat etter nye måter å finansiere driften av den 2700 ansatte store finansinstitusjonen. Stadig oftere snakkes det om nedbemanninger og omstruktureringer.

Sviktende tillit. Pengeproblemene er likevel ikke den største utfordringen til Strauss-Kahn. Det tyngste løftet blir å gjenreise tilliten til IMF i lavinntektsland og mellominntektsland. Reformene er allerede i gang, og målet er å gi disse landene en sterkere stemme i fondet.
Land som Mexico, Kina, Sør-Korea og Tyrkia har vært sterkt underrepresenterte i Pengefondets styre. På årsmøtet i fjor fikk de økt stemmestyrke, og nå planlegger fondet å gi det samme til andre ikke-vestlige land. I løpet av våren skal den nye lederen ha et fiks ferdig og mer representativt pengefond klart.
Dominique Strauss-Kahn mener legitimiteten til IMF dreier seg om mer enn representasjon.
- Det handler også om mangfoldet blant de ansatte, og hvor mye de nye økonomiene og lavinntektslandene blir inkludert når viktige avgjørelser tas, sa Strauss-Kahn da han tiltrådte 1. november.
Under sin tale til styret i forkant av at han ble valgt, stilte franskmannen en rekke ledende spørsmål. Burde ikke fondet unngå at dets eksperter lever store deler av sitt yrkesliv mellom veggene i Washington, burde ikke ekspertene ha mer erfaring fra praktisk arbeid i den økonomiske felten, burde ikke fondet få flere ansatte fra land som er sterkt underrepresentert?

Mykere globalisering. Det overordnede målet til Strauss-Kahn er å gjøre globaliseringen «snillere». I alle fall understreket han nettopp det under både valgkampen og tiltredelsen.
- Jeg kan ikke si at globalisering er bra for alle. Det vil alltid være mennesker som vil rammes av økonomiske forskjeller og fattigdom. Men vi kan i det minste forsøke å gjøre globaliseringen til det bedre for alle, sa Strauss-Kahn da han overtok sjefstolen.
Han svarer også på tiltale til de som mener at pengefondet bør trekke seg tilbake.
- Det vil komme økonomiske kriser i tiårene som kommer. Jeg tror på internasjonale løsninger. For å hjelpe verden å nyte godt av globaliseringen, trenger vi et mer innflytelsesrikt IMF, ikke et mindre innflytelsesrikt, mener Strauss-Kahn.
I en tid med stadig mer bistand som budsjettstøtte, har IMF blitt en viktig vaktbikkje for den finansielle situasjonen i landene. I forrige nummer av Bistandsaktuelt skrev vi om budsjettstøtten Norge gir til Burundi via Verdensbanken. Støtten er frosset etter en større korrupsjonsskandale som resulterte i at IMF ikke ville godkjenne landets finansielle situasjon. Slik vil de fortsatt sette sitt merke på viktige deler av den internasjonale bistandspolitikken, selv om de langsiktige lånene skulle bli historie.
Fondet har også fått kritikk for sine tette bånd og ukritiske holdning til USA. Noe av det første den nye IMF-sjefen gjør, er å møte den amerikanske finansministeren Henry Paulson og hans sentralbanksjef Ben Bernanke.
- Ikke bare fordi kontorene våre er her i Washington, men også fordi USA er en av de viktigste aktørene i det vi gjør, og en viktig medspiller i reformarbeidet. Men det betyr ikke at jeg ikke skal være mindre opptatt av andre medlemmer, sa Strauss-Kahn under sitt første frokostmøte med journalistene etter at han ble IMF-sjef.
Han planlegger nå en turne i Latin-Amerika og Afrika innen slutten av januar. Han satser også på å besøke Asia i forkant av G8-møtet i Japan neste år.

Vanskelig med nye tanker. Forsker Benedicte Bull ved Senter for miljø og utvikling ved Universitetet i Oslo var i fjor med på å evaluere Verdensbanken og Pengefondets politikk for den sittende regjering. Hun er skeptisk til om Strauss-Kahn vil bidra til store endringer i IMF.
- Det er vanskelig å endre grunnfilosofien. Den nyliberale ideologien er såpass godt forankret i IMFs mange høyt kvalifiserte økonomer. Dette er styrt av de grunnleggende teoriene om hvordan økonomien skal stabiliseres. Mange IMF-evalueringer viser hvor vanskelig det er å bringe inn nytt tankegods, sier Bull.
Institusjonen var i utgangspunktet et stabiliseringsfond for stater i krisesituasjoner. Her kunne statene låne store penger på kort tid.
- IMF har utviklet seg til å bli mer enn det, særlig gjennom strukturtilpasningsprogrammene - med langsiktige lån og kondisjonalitet knyttet til privatisering og liberalisering, sier Bull.
Hun viser til hvordan et strukturtilpasningsprogram i Costa Rica medførte 35 lovendringer for at lånet skulle bli akseptert - det handlet blant annet om hvilke statlige selskaper som skulle selges og deles opp.
Riktignok har IMF gått vekk fra de utskjelte strukturtilpasningsprogrammene og over til de såkalte Poverty Reduction and Growth Facility-programmene. Ifølge evalueringsrapporten fra i fjor er kravene om privatisering og liberalisering ikke lenger like godt synlige. Men etter Bulls mening er ikke de nye programmene så forskjellige fra forgjengerne som det var tenkt.
- De har mer fokus på fattigdomsreduksjon, ikke så mye på ren økonomisk vekst. Men fremdeles dreier det seg om ganske omfattende operasjoner, med mer langsiktige lån enn fondet i utgangspunktet skulle ta seg av, sier forskeren.

Fornuftig å begrense. Bull mener det er mye fornuftig i tankene om å begrense Pengefondets aktivitet.
- De bør slutte med strukturelle kondisjonaliteter, fordi man i liten grad oppnår ønsket reform og ønsket resultat ved bruk av disse. I stedet er det fornuftig at fondet konsentrerer seg om kvantitativ kondisjonalitet som rentepolitikk og pengemengde, men også i visse tilfeller gir noe større handlingsrom til enkelte stater, sier Bull.
Hun peker på at kravet om å begrense seg kommer like mye fra venstre som fra høyresiden.
- Forslag fra den amerikanske kongressen har tatt til orde for å begrense mandatet, at det er overflødig med en såpass omfattende aktivitet når det finnes private kapitalmarkeder. Dette sier man i en situasjon med stor likviditet. Men det kan komme andre tider hvor det ikke er like lett å få lån i vanlige banker, sier Bull.
Hun tror ikke venstresiden vil bli mindre kritisk til IMF med en sosialist på toppen, muligens heller tvert i mot.
- Man vil kanskje ha større forventninger til at en fransk sosialist skal gjennomføre reformer enn tidligere direktører. Han vil derfor kanskje følges nøyere og bli holdt mer ansvarlig.

IMF
• Det internasjonale pengefondet ble unnfanget under en stor FN-konferanse i Bretton Woods i 1944 og har i dag 185 medlemmer. Tanken var at mer internasjonalt, økonomisk samarbeid skulle hindre gjentagelsen av feiltrinnene som førte til den økonomiske krisen i 30-årene.
• Fondet har som mål å fremme en bærekraftig økonomisk utvikling og internasjonal finansiell stabilitet. Hovedaktivitene er overvåkning av økonomien i medlemslandene, lån i krisesituasjoner og teknisk assistanse. Sammen med Verdensbanken har det etablert en egen subsidiert låneordning for fattige land, den såkalte Poverty Reduction and Growth Facility (PRGF). Ifølge fondet er disse programmene understøttet av landenes egne fattigdomsstrategier.
• Det øverste beslutningsorganet i IMF er Guvernørrådet eller styret. Rådet har vanligvis ett møte i året. Stemmestyrken til de ulike landene bestemmes i hovedsak av hvor mye det enkelte land spytter inn i fondet. Mens Norge med sine fire millioner innbyggere har en stemmevekt på 0,77 prosent, har Nigeria med sine 130 millioner innbyggere 0,80 prosent. USA har 16,79 prosent.
Kilde: Norges bank og IMF.