– Politikerne er hovedproblemet

Det er ikke tilfeldig at flere kvinner dør i barsel i Nepal enn i de fleste andre land. Det at vi har greid å sette en slik rekord i uutvikling i fredstid understreker bare hvor utrolig likegyldige myndighetene her alltid har vært, skriver avisa Nepali Times på lederplass.
Sammen med Bhutan ligger Nepal lavest blant landene i Sør-Asia på alle utviklingsstatistikker. Helseindikatorene er blant de verste i verden. Mer enn halvparten av befolkningen lever i absolutt fattigdom, halvparten av barna er underernærte, og 30 prosent av dem får ikke gå på skole.

Gjort lite. «Nepal har gjort lite for å redusere fattigdommen», skriver UNDP i sin årlige tilstandsrapport.
- Politikerne er hovedproblemet, slår journalisten Ramesh fast. Han jobbet tidligere i den regjeringsvennlige avisa Rising Nepal, men sluttet fordi han ikke lenger orket å forsvare myndighetenes politikk. I dag er han medredaktør i ukeavisa Peoples Review Weekly.
- Målet for alle som kommer til makten er å skaffe seg mest mulig penger. Det er jo synlig for alle: Et år som politiker, og man bor i slott og kjører i digre Pajeros. Men hvem bryr seg? Hva gjør CIAA (offentlig anti-korrupsjonsinstans, journ.anm.)? Det skjer ingenting, systemet virker ikke, hevder Ramesh.
- Det vi derimot ser er en komplett fiasko i å utnyttet alle de mulighetene vi faktisk har i dette landet, hevder Ramesh, og viser blant annet til at inntektene fra turismen sank med 11 prosent i fjor.

Provosert. - Hvordan våger giverne å hevde at vi utvikler oss så sakte? Hvordan skulle greie vi å utrette mer på bare ti år?
Stemmen til Tirtha Man Sakya, mannen som troner på toppen av Nepals byråkrati, dirrer av harme. Sakya er overhodet ikke enig i beskrivelsen av den politiske situasjonen i Nepal.
- Si meg hvilket land som har greid å utvikle seg like mye som oss på 50 år! I 1963 var det to biler her i landet. Men se nå! sier Sakya, og gjør en håndbevegelse mot vinduene:
- Vi har så mange synlige tegn på utvikling, bare se på hvor mange hoteller og restauranter og veier vi har fått. Og på 50 år har vi økt leseferdigheten blant folk fra nesten null til 43 prosent!
- Vi må huske at vårt demokrati er ungt, bare ti år. Våre politikere har ikke den erfaringen eller kunnskapen som trengs. Da flerpartisystemet ble innført i 1990 var det ingen som visste hvordan man styrer et land, fremholder Sakya.
- Men de har åpenbart svært liten tillit i befolkningen?
- Problemet er ikke at myndighetene kommuniserer dårlig med folket, men at folk ikke forstår. Når vi for eksempel forhandler med et annet land, må kommunikasjonen holde en internasjonal standard. Den forstår ikke vanlige folk.

Skjønner ikke engelsk. Kommunikasjon og forståelse er også ofte problematisk i dialogen med giverne, påpeker Sakya.
- Giverne kommer til oss med sine fine rapporter og prosjektbeskrivelser. Men alt er på engelsk! De tenker ikke på at den de snakker med kanskje ikke er så flink i engelsk. Jeg snakker bra engelsk, men også jeg synes det er vanskelig å lese det. Men vi har ikke råd til å si nei til giverne. Så en saksbehandler, som kanskje ikke forstått noe av prosjektet, nikker og smiler og skriver under. Så skjer det ingenting, og giveren blir frustrert. Hadde forhandlingene foregått på nepali ville vi unngått slike misforståelser, slår Sakya fast. Han mener det først og fremst er giverne som må ta på seg ansvaret for å bedre kommunikasjonen.
- Vi har ikke ressurser til det selv, ganske enkelt, sier han.