En verdens-bonde fra Østfold

Svaret på hvordan gårdsjenta Anne Beathe Tvinnereim endte som utviklingsminister ligger gjemt i en gammel julekalender.

Publisert

I ei lita bygd utenfor Halden leker Anne Beathe på gårdsplassen. Hun er yngst av fire søsken, og skal ikke arve gårdsbruket med sau, korn og kyllingproduksjon som foreldrene driver. Gården er det den eldste broren som skal overta.

Og det er kanskje like bra, for Anne Beathe har ti tommeltotter og er mer glad i bøker enn praktisk arbeid. På biblioteket låner hun stabler av bøker. Helst internasjonal skjønnlitteratur.

«Trygve Magnus har alltid hatt et brennende engasjement også for ting utenfor lille Norge.»

Hun bestemmer seg tidlig for at politikken er noe for henne, og vil helst melde seg inn lenge før partiet tillater det. Faren er aktiv i lokalpolitikken for Senterpartiet, moren er også medlem. Anne Beathe så hvordan bygda endret seg, og hun likte ikke det hun så. Nærskolen hadde lagt ned for lengst, så ble butikken borte, mens tjenestetilbudet ble gradvis svekket.

Men faren holdt igjen.

- Jeg tror han ville beskytte meg fra å bli spist opp av politikken, han hadde sett selv hvor mye det krevde, sier Tvinnereim mens den svarte statsrådsbilen ruller forbi Operaen, forbi Barcode - ut av Oslo, i retning Ytre Enebakk.

Faren mislyktes. Da hun var 13 år meldte hun seg inn.

Med blomster i hendene

Spol frem til høsten 2021 og Tvinnereim står foran Slottet i hovedstaden med blomster i hendene og smiler til journalistene. Jonas Gahr Støres første regjering er et faktum, og Tvinnereim er en av 18 statsråder ved Kongens bord.

Fakta

HVEM: Anne Beathe Tvinnereim

HVA: Fersk utviklingsminister fra Senterpartiet.

HVORFOR: Fargerik politiker med solid faglig bakgrunn fra utviklingsfeltet.

Da hadde hun allerede vært nestleder siden 2014, og før det hadde hun sittet i en lang rekke ulike verv i partiet. Hun er utdannet statsviter og har studert språk og statsvitenskap i Oslo, New Zealand, Ecuador, Portugal og Costa Rica. CV-en er lang, og inneholder blant annet UDs aspirantkurs, jobb som ambassadesekretær i Mosambik og sist; fylkesråd for klima og miljø i Viken. Hun har ingen perioder på Stortinget bak seg.

Nå sitter hun i mykt skinn i baksetet av bilen, i hånden har hun en banan som en av rådgiverne har skaffet til den lange veien hjem.

- I en slik jobb blir det ikke mye tid til å spise, ler hun og vifter med bananskallet.

Så ble hun altså spist av politikken likevel.

Om søvn og sentrifugalkraft

Tvinnereim bor akkurat litt for kort unna hovedstaden til å få tilgang til pendlerbolig. For selv om hun forlot bygda, og bondeyrket aldri var aktuelt, valgte hun bort byen mot et hus blant grantrær og med et vann rett utenfor døren. Der kan hun padle kajakk og svømme. Her bor hun sammen med de to døtrene sine. Slikt blir det lang vei til jobben av, men det er hun egentlig ganske glad for.

- Det har vært overveldende å gå inn i denne rollen. Som en sentrifuge som spinner og aldri stopper. Bilturen blir fritiden min. Dessuten er jeg ikke menneske før klokken 09:00, jeg er ikke den som sitter og jobber i bilen på vei til jobb. Da vil jeg sove.

- Sover du ikke godt om natten?

- Jeg tror ingen nyslått minister sover godt om natten.

Hvordan finner ei jente på 13 år ut at hun vil bli utviklingsminister? Det kommer vi tilbake til. Men først; en utviklingsminister fra Senterpartiet? Hvor rart er ikke det?

Om Trygve Magnus og verden

Ikke rart i det hele tatt, ifølge Tvinnereim selv.

- Det har vært flere sterke damer før meg som har brent for internasjonalt engasjement i partiet. Jeg jobbet i mange år som rådgiver for Åslaug Haga, hun har vært en veldig viktig mentor for meg.

Men likevel, Senterpartiet er ikke spesielt kjent for å fronte sitt internasjonale engasjement i norsk offentlighet? Spør du folk på gata hva de forbinder med kløverpartiet, vil de mest sannsynlig nevne saker som kommunesammenslåing, lokalsykehus, politi-reform, vindmøller og ulv.

Tvinnereim protesterer.

- Ja, jeg hører du sier det, det er kanskje fordi du ikke har gjort et dypdykk inn i politikken vår?

Jeg tror jeg har irritert henne nå, men prøver igjen:

- Likevel, det er ikke internasjonalt engasjement Senterpartiet fronter overfor velgerne?

- Jeg har frontet internasjonalt engasjement så lenge jeg har vært aktiv i partiet, og jeg har vært nestleder siden 2014. Engasjementet på grasrota er stort. Men vi har kanskje ikke vært flinke nok til å kommunisere det ut. Vi har hatt mange andre kamper å kjempe på hjemmebane som har tatt mye oppmerksomhet.

- Er resten av partiledelsen opptatt av internasjonalt engasjement?

- Ja, absolutt. Jeg har kjent Trygve Magnus (Slagsvold Vedum, red. anm.) siden før han ble myndig og han har alltid hatt et brennende engasjement også for ting utenfor lille Norge.

Tvinnereim er forresten ikke Senterpartiets første utviklingsminister. Den første var Tom Vraalsen, under Syse-regjeringen i 1989-90. Diplomaten fra Oslos vestkant gikk bort 13. september i år, merkelig nok samme dag det norske folk gikk til valgurnene og sørget for at Tvinnereim kunne følge i hans fotspor.

Ikke så fancy, men viktig

Så hva er det Tvinnereim vil med utviklingspolitikken? Hvordan sette Senterpartiets avtrykk de neste årene?

- Jeg har lest regjeringsplattformen hvor utviklingspolitikken beskrives. Det er en ganske kort tekst?

- Anniken Huitfeldt og jeg la grunnlaget for utviklingskapittelet sammen, og det var ganske fort gjort. Det er spesielt setningene om matsikkerhet jeg har sørget for.

Ikke så overraskende fra en minister fra Senterpartiet.

- Det trengtes en statsråd som gikk inn for å gjøre matsikkerhet til en prioritering. Alle sier dette er viktig, likevel har det blitt stemoderlig behandlet tidligere. Med klimakrise og pandemi blir det enda mer tydelig hvor viktig dette er.

Insisterte på jobben

Guri Størvold er både partifelle og nær venninne av Tvinnereim.

- Anne Beathe er en av ganske få utviklingsministere som har insistert på akkurat denne ministerjobben. Hun har valgt bort andre ministerposter for denne, forteller hun.

De to har kjent hverandre siden de begge var aktive i Senterungdommen. De ble kjent på en tur til Estland, like etter murens fall, da de skulle holde kurs i demokratiopplæring for unge politikere. For Størvold var det «love at first sight».

- Hun var utrolig dyktig. Det virket som hun hadde kontroll på hele verden, hun snakket mange språk og hadde bodd overalt. Hun var egentlig ganske eksotisk. Jeg var litt redd for henne, hun var en slags isdronning og jeg tenkte at vi to neppe blir venner.

Men det ble de - og har vært det siden. Størvold, som i dag er daglig leder i kommunikasjonsbyrået Zynk, er forresten ikke helt enig i de ti tommeltottene Tvinnereim påstår at hun har, eller at hun er et B-menneske.

- Jeg tror det er bra at hun valgte noe annet enn jordbruk. Men jeg har sett henne svinge motorsaga, altså - så helt upraktisk er hun ikke. Og en som har trent ferdig før klokken 7 om morgenen kan vel heller neppe kalles et B-menneske!

Verden venter

Ministeren har ennå ikke gjort noen lange reiser i sin nye jobb. Men det gleder hun seg til.

- Jeg bodde i Costa Rica i tre år, og livnærte meg først som jazzmusiker. Jeg var en ung idealist og vurderte seriøst å bli der. Jeg kom opprinnelig for å studere, men så gikk det som det måtte gå. Jeg fikk kjæreste og hadde to jazzband med musikere jeg hadde blitt kjent med der.

Men det var ikke så mye penger i jazz. Så da hun snublet over et rockeband som trengte en til å kore, grep hun muligheten.

- Det var helt fantastisk! Vi varmet opp for store latinamerikanske band, så fikk de sitt eget gjennombrudd. Og jeg var med, den lille blonde koristen!

Men så, da noen partifeller kom på besøk og greide å lure henne hjem til landsmøtet, var det likevel gjort. Oppholdet i Costa Rica var over.

- Det er lov å lengte tilbake. Men jeg tror vel beslutningen var riktig, å ikke etablere meg som rockekorist, det sa seg vel selv at det hadde begrenset levetid. Men jeg er sikker på at jeg var en latina i mitt forrige liv, det er noe med Costa Rica som fikk meg til å føle meg veldig hjemme.

Andre gang hun ble hentet hjem av partiet, var hun ambassadesekretær i Mosambik. Da til jobben som statssekretær for Liv Signe Navarsete.

Ei ku, en kalv og et tilbud

For noen år siden tok hun med seg venninnen Guri Størvold til Latin-Amerika for å tråkke opp gamle stier. Det endte med noen overraskelser. Helt typisk for Tvinnereim, mener Størvold.

Hun forteller om de to som ble sittende i en hotellbar og prate med bartenderen.

- Bartenderen fortalte om elendige arbeidsforhold. Lønna var lav og basert på tips. Men han hadde ei ku som han stod opp klokka fire om morgenen for å melke før jobben på hotellet. Av melka laget han ost som han solgte til en god pris og det finansierte skolegang for datteren.

Det viste seg at hans største drøm var å få kjøpt ei ku med kalv, for da kunne han virkelig satse på osteproduksjon.

- Ikke visste han at to Senterpartidamer, oppvokst på gård og med litt promille, satt i baren hans den kvelden. Før vi gikk derfra, var vesker og lommebøker tømt og vi hadde skranglet sammen nok til å kjøpe ei drektig ku til Donald, som bartenderen het. Donald sender oss fortsatt bilder av kalven og kua!

I tillegg til plutselig å kjøpe sin første ku, endte reisen med et oppdrag som passet Tvinnereim perfekt. Rockegruppa som hun hadde sunget for, Gandhi, planla nemlig sin jubileumskonsert.

- Så da de inviterte meg ned for å synge på jubileumskonserten året etter, kunne jeg jo ikke si nei!

- Du liker å stå på scenen?

- Jeg elsker det!

Drømmen om Amazonas

Og, ja - så var det svaret på hvorfor Anne Beathe fant frem til sitt engasjement for den store verden der ute.

- Ja, hvordan blir man interessert? Jeg husker veldig godt jeg fikk en julekalender av moren min. Jeg kan ha vært rundt seks år, og bak hver luke lå det en historie fra forskjellige land som Unicef var engasjert i. Det var så utrolig spennende! Jeg bestemte meg for at jeg skulle dra til Amazonas og forske på urbefolkningen der.

I løpet av de neste årene grep hun ulike muligheter gjennom skolen og frivilligheten. Og da Flyktningrådet (Flyktninghjelpen i dag red.anm.) hadde TV-aksjonen «på flukt» i 1988 - ble hun invitert til å bli med til en flyktningleir i Thailand på grensen til Kambodsja. Da hun kom hjem, reiste hun rundt på skoler og foreleste om flyktningpolitikk.

- Jeg tror jeg var skikkelig, skikkelig veslevoksen, ler hun.

Det ble ingen sauer på fjøset eller matdyrking på Anne Beathe Tvinnereim, heller ikke forskning på urfolk i Amazonas. I stedet ble det en hund ved navn Ada, ei ku i Costa Rica, ripsbusker i hagen og ansvar for noen milliarder over statsbudsjettet - sistnevnte med et mål om å bistå folk i helt andre deler av verden til å dyrke jorden sin. Det er hun fornøyd med.

- Men jeg føler jeg har veldig dårlig tid til å gjøre alt jeg vil ha gjort. Så her gjelder det bare å klore seg fast! Sier Tvinnereim i det den sorte bilen svinger inn på tunet foran huset hun har bodd i de siste 20 årene.

Hun advarer sjåføren mot å kjøre helt ned. Det er mørkt, helt stille og allerede glatt av frost. Foran inngangsdøren, i lyset fra en enslig lampe står et par mudrete blå gummistøvler. Hun bruker dem når hun plukker sopp og bær i skogen like ved, noe av det hun liker aller best. Slik er hun: Én støvel plantet i norsk matjord - den andre i resten av verden.

Powered by Labrador CMS