– Press Khartoum til å overholde fredsavtalen!

Generalsekretæren mener at det verst tenkelige for Sudan nå er at de innerste politiske sirkler i Khartoum går tilbake på fredsavtalen:
- I så fall starter krigen på nytt, og da blir det snakk om en storkrig, siden begge parter i løpet av ett år med våpenhvile har hatt tid til å bygge seg opp og omgruppere. Det innebærer at en ny krig vil føre til at Sudan faller fra hverandre - sør bryter ut, nord går i oppløsning og provinsene i midten blir liggende i et vakuum, sier Pa'gan Amum Okiech.
Det best tenkelige for Sudan nå er etter hans mening at Khartoum endrer holdning og gir slipp på sine privilegier:
- Khartoum har opp gjennom historien utviklet en falsk følelse av overlegenhet, og den har gitt seg utslag i arroganse. Akkurat den holdningen provoserer folk i sør; folk her vil ha seg frabedt å bli omtalt som «slavepotensial», sier Pa'gan Amum Okiech.

To stater mest sannsynlig. Generalsekretæren regner med at 90 prosent vil stemme for Sør-Sudan som egen stat under folkeavstemmingen om seks år. Og han regner et samlet Sudan som det minst sannsynlige utfall av prøveperioden som de to landsdelene nå skal inn i.
- Skal enhet bli fristende for folk i sør må det omstrukturering til i Khartoum. Den enheten vi har levd med i dette landet har vært basert på de smale interessene til en politisk elite, og har gitt seg utslag i diskriminering, marginalisering og utelukkelse av sør i Sudans sosiale og økonomiske liv.
- Men hva om Khartoum faktisk greier å legge om?
- Hvis det skjer tror jeg folk i sør alvorlig vil overveie å forbli i et samlet Sudan. For det er ikke til å komme forbi at et samlet Sudan vil gi stor-landets muligheter, ikke minst i form av felles ressurser. Og en flerkulturell identitet er bra for et land, sier Pa'gan Amum Okiech.
- Hvis holdningene i Khartoum er så fastlåste, hvorfor gikk regimet først med på forhandlinger og så på en fredsavtale?
- Krigen ble mer og mer kostbar, de siste årene slukte den 65 prosent av statsbudsjettet. Den ble også mer og mer kostbar i liv - bare kampene om garnisonsbyen Torit kostet militærregimet titusener av soldater. Samtidig ble styrkene fra nord mindre og mindre motivert.
- Hvem ga mest i forhandlingene?
- Khartoum. John Garang er blitt 1. visepresident, det betyr at han kan legge ned veto mot alt som har med forfatning og fredsavtalen å gjøre, og det er praktisk talt alt. Khartoum får bare 15 prosent av forvaltningen i sør, ytterligere 15 prosent går til et forbund av småpartier, mens Den sudanske frigjøringsbevegelse (SPLA/SPLM) får 70 prosent.
Pa'gan Amum Okiech, som ved siden av vervet som generalsekretær i NDA også sitter i ledelsen i SPLM, viser til at bevegelsen fikk gjennomslag for sitt syn på flere andre punkter i forhandlingene:
- Forhandlerne fra sør stilte krav om at nord og sør skulle ha hver sin hær. Meklerne sa glem det, det har aldri skjedd før. Men to hærer ble det. Og de felles integrerte militære avdelingene som ble avtalt er rent symbolske; de har ikke noe mandat, og de skal ikke legges til byene, der sudanske styrker normalt holder til.

Avventende til givertilsagn. Pa'gan Amum Okiech er avventende til løftene fra det internasjonale samfunn om storstilt bistand til Sudan.
- Erfaringene fra land som Afghanistan, Øst-Timor og Sierra Leone viser at det internasjonale giversamfunnet bare innfrir 30 prosent av løftene sine. For å få til utvikling i sør må vi skape handel og arbeidsplasser, som igjen forutsetter en infrastruktur. Khartoum har anslått at det må til 15 milliarder dollar for å gjenoppbygge landet. Vi vet at dette er en overdrivelse som vil ta motet fra giversamfunnet. Får vi en tiendedel, 1,5 milliard dollar, fra det internasjonale samfunn hvert år i de seks overgangsårene, er det nok. Resten kan vi sørge for selv. Vi har olje, og i tillegg tropisk tømmer, uran, gull, sølv og andre mineraler, sier Paga Amum Okiech.