Prioritér kvinnene!

Vi vil alle arbeide for å oppfylle FNs tusenårsmål. Mitt råd er det samme i dag som før tusenårsmålene var funnet opp; sats på kvinnene. Da blir det målbar utvikling.

Publisert

La meg igjen bruke denne spalten til å få inn et grasrot-perspektiv på utvikling i Afrika. Jeg vet ikke om hvor mange seminarer det arrangeres om tusenårsmålene (MDGs) for utvikling rundt om i verden, men bare her i Nairobi er det hundrevis. Målstreken - 2015 - er ikke så langt unna, og når begynner spørsmål om prioriteringer og en erkjennelse av at noen mål er viktigere enn andre.

Jeg har også vært på konferanse om tusenårsmålene, og på vei hjem var veska mi full av planer og offentlig statistikk. Vel hjemme forsøkte jeg å få oversikten over alt jeg hadde hørt og alt jeg skulle lese. Jeg leste og tenkte halve natta, og så lyset utpå morrakvisten. I dobbel forstand.
Min anbefaling er ikke original, men jeg vet den er effektiv. Den vil også ha positiv innvirkning på de aller fleste tusenårsmål. Min anbefaling er målrettet å satse mer på kvinnene. Bistandsgivere må heller ikke tro at likestilling er oppnådd i Afrika. Fredsprisvinner Wangari Mathai, all ære til henne, er et unntak, ikke regelen i afrikanske samfunn.
Satsingen på utdanning i Kenya har gitt store framskritt både for menn og kvinner, men fortsatt er det 13 prosent av alle kvinner mellom 15 og 49 år i Kenya som ikke har noen utdanning i det hele tatt. Tallene for menn i samme aldersgruppe er seks prosent. Fortsatt er 21 prosent av alle kvinner i Kenya analfabeter, mens tallet for menn er 14 prosent. Bare 35 prosent av alle universitetsstudenter er kvinner. Dette er ikke dårlig, vil kanskje noen si, men henvisning til langt verre tall i fattige, muslimske land. Men vi kan ikke være fornøyde med denne ubalansen i Kenya. Hvorfor kan vi ikke like gjerne sammenligne oss med Norge som Bangladesh?

Satsingen på kvinner betyr ikke alltid det samme som å gi mer penger fra de rike landene. På mange områder trengs penger, men ofte er det like viktig at man nasjonalt arbeider fram lover og rettspraksis som skaper likestilling. Et godt eksempel fra Kenya er barneloven (Children´s Act) fra 2001. Målet har vært å gi reell likestilling mellom gutter og jenter og også redusere at jenter tvinges til kjønnslemlestelse eller tidlige ekteskap. Fortsatt mangler det effektiv oppfølging av lovverket på lokalt nivå, men vi ser at loven i seg selv gir positive ringvirkninger.
Tilgang til helsestasjoner er også et tusenårsmål som i stor grad retter seg mot kvinner.
Fortsatt dør 414 av 100 000 barn under fødsel i Kenya. Kjennskap til metoder for familieplanlegging er imponerende 94 prosent blant kvinnene, men faktisk bruk av prevensjonsmidler har stagnert på 39 prosent. Selv om lokale klinikker blir tilgjengelige fører ulike praktiske og kulturelle hindringer til at bare 40 prosent av kvinnene i Kenya føder på et sykehus eller en klinikk. Potensialet er større, etter som 90 prosent av gravide kvinner en eller annen gang er innom en klinikk for kontroll.

Vilje til likestilling må komme fra toppen, og det er fortsatt en stor utfordring at bare 18 av 222 parlamentsmedlemmer i Kenya er kvinner. Deler av lovverket er fortsatt diskriminerende mot kvinner, spesielt gjelder dette lover for eiendomsrett.
- Trass i at kvinner utgjør 52 prosent av befolkningen i Kenya eier kvinnene bare fire prosent av jord og eiendom. Eierskap til land går normalt fra far til sønn, og en kvinne kan normalt ikke arve land fra foreldrene sine selv om hun er eldst eller ikke har brødre, forteller Jane Onyango, som er leder for sammenslutningen av kvinnelige jurister i Kenya (FIDA).
- Et tillegg til grunnloven fra 1997 var ment å utelukke diskriminering, men deler av loven er fortsatt diskriminerende. Blant annet vil ikke en kvinne arve sin mann, hvis hun gifter seg igjen. Loven gir også rett til diskriminering mellom menn og kvinner i arbeidslivet. Lovene våre gir heller ikke skikkelig støtte for kvinner ved vold i hjemmet, voldtekter og andre overgrep, sier Jane Onyango.
Satsingen på kvinner i et utviklingsland som Kenya må både inkludere økonomisk støtte utenfra, men kanskje like mye politisk vilje i vårt eget land. Dette illustrerer klart at det er store begrensninger for hvor mye et land kan hjelpes til utvikling utenfra.

Powered by Labrador CMS