Raseskillene lever videre i Mandelas land

Vryburg ligger i det som kalles Sør-Afrikas Texas. Klimaet er hardt og naturen streng. Her ligger de store buskapsgårdene på grensen til Kalahari-ørkenen, og det fins ikke rom for gråsoner. Det bor 60 000 personer her og arbeidsledigheten er på 60 prosent, ifølge borgermesteren. Regjeringspartiet ANC har sterk støtte, men da det tidligere hvite gymnaset skulle integreres i det nye Sør-Afrika, kom rasekonflikter og mistro til syne.
Svarte elever ble bare undervist av svarte lærere. Hvite elever ble utdannet av hvite lærere. De svarte fikk ikke adgang til datarom og idrettsarenaer, samtidig som skolens daværende rektor advarte de hvite elevene mot at «de svarte skulle overta».

Stakk med saks. For to år siden endte en krangel med at en svart elev, Andrew Babeile, stakk en hvit elev med en saks. Babeile soner nå en tre år lang fengselsstraff.
ANCs ungdomsseksjon mener dommen er rasistisk. Hadde det vært en hvit elev som utførte gjerningen, hadde saken blitt behandlet internt på skolen, hevder ANC.
I et forsøk på å få slutt på rasismen på skolen, ble det ansatt en ny rektor i år, og forholdene holder på å normaliseres.
Men i hverdagens Vryburg holder hvite og svarte seg på hver sin kant, ikke ulikt situasjonen på den isolerte landsbygda.
- For noen uker siden var jeg for første gang på en av pubene inne i sentrum. Det er bare hvite som går dit, men vi ville se hvordan det var. Det ble ikke bråk, men etter en stund gikk alle de hvite.
Thenjiwe Bosman er 24 år og jobber som frivillig for ANC. Tidligere var hun ansatt på en hurtigmatrestaurant, men sier at lønna var dårlig, arbeidsdagene lange og sjansen for å bli forfremmet minimal siden hun er svart.

Ingen hvite kom. - Ikke alle hvite i Vryburg er rasister. Men jeg tror de er redde for hva andre skal si hvis de begynner å omgås svarte. De fleste problemene fins hos politiet og domstolene. Og da vi hadde en regional konferanse om rasisme, kom det ingen hvite. Det er vanskelig å forandre et samfunn når ikke begge parter vil delta, sier Thenjiwe.
Thabo er 16 år og svart. Han går på Vryburgs gymnas og bor inne i Vryburg. - Jeg spiller cricket på skolelaget, og de hvite der er ok. Men vi er ikke sammen på fritiden. De holder på med sitt og vi med vårt. Vi har ikke noe å si til hverandre, sier han enkelt.
Den nye rektoren som ble ansatt for å utrydde rasismen, er en dypt kristen, hvit afrikander. Navnet hans er Andries du Toit. Viserektoren hans er svart og heter Barry Fuleni. Sammen utgjør de et umake par med et felles mål: å normalisere Vryburgs beste skole.
- Da jeg tiltrådte i januar, ble jeg sjokkert. Dette var to skoler under samme tak hvor svarte og hvite elever ble behandlet helt ulikt. Det er uakseptabelt.


500 hvite, 100 svarte. Det er eksamenstid, og i salene sitter de 500 hvite elevene blandet med de 100 svarte. Det ville aldri ha skjedd før Andries du Toits tid. Også lærernes timeplaner er forandret, og de beste lærerne - uansett hudfarge - underviser nå på de høyeste klassetrinnene.
- Det var kanskje ikke forbudt på papiret for de svarte elevene å delta i ulike sportssammenhenger, men de ble utestengt. Men det går ikke an å leve i fortiden. Det å akseptere det nye Sør-Afrika er ikke et spørsmål om valg. Det er en realitet vi må leve med. I elevrådet sitter både svarte og hvite elever. Ingen kan helt svare på hvorfor de aldri diskuterte på tvers av rasegrensene før.
- Da jeg kom hit, trodde ikke naboene mine hjemme at de hvite kom til å akseptere meg, sier Desmond Mabuya. - Å ha en farget lærer var litt rart til å begynne med, men nå er det ikke noe problem, sier Anel Grobler.

Ulike morsmål. Fremdeles går likevel hvite elever i nesten rene hvite klasser. Det har med språket å gjøre. Elevene har ulike morsmål og undervises deretter.
Men akkurat som Thabo sier at de svarte elevene ikke har mye å si til de hvite, mener de hvite elevene at de svarte ikke innbyr til noen nærmere kontakt.
Corné, Johan og Rudi bor på skolens internat. Av de rundt 60 guttene på elevhjemmet er ni svarte.
- Det er ikke noe problem med de som bor her, sier de hvite 18-åringene. Men de føler seg støtt av alt det negative som har blitt skrevet om skolen.
- Media tar bare de svartes parti. De hører ikke på oss, særlig de som ikke er sørafrikanere. De elsker alle svarte, sier Corné.
- De skriver aldri om hvordan de svarte erter oss og roper stygge ting etter oss. Noen av de svarte er bra, men de fleste er bråkmakere. Vi blir ikke kjent med dem, vi er ikke velkomne, sier Johan.
Og akkurat som de svarte beskylder domstolen for rasisme, anklager Rudi og vennene dommerne for bare å ta de svarte i forsvar.

«Som å gå ut med en sau.» På spørsmål om de ville omgås svarte på fritiden sier Johan med avsmak:
- Om jeg ville gå ut med en svart jente? Det er som å spørre om jeg ville gå ut med en sau. - Kulturen deres er annerledes enn vår. Det å være sammen med en svart jente er imot Bibelen, det er imot oppdragelsen min, alt jeg tror på, fortsetter Corné.
Uttalelsen hans er et direkte eksempel på det som rektor Du Toit advarte mot i en tale ved provinsens konferanse om rasisme. En tale hvor han understreket toleranse og respekt i kampen mot rasekonflikter.
- Vi er alle et produkt av oppdragelsen vår, men det er ansvaret til hver og en av oss å ikke gjøre oss til offer for den.