Noen enkle prinsipper for rettferdig fordeling!

Utgangspunktet har allerede blitt lagt, og Heikki Eidsvoll Holmås får nå en glimrende anledning til å følge opp NOU 2008:14 Samstemt for utvikling. 

Det finnes åpenbare konfliktpunkter mellom norske kapitalinteresser på den ene siden og fordelingspolitikk på den andre. For å føre en politikk for intern fordeling og sette betingelser for utenlandske aktører, trenger alle land en verktøykasse, et handlingsrom. Meldingen må derfor problematisere hvordan mellomstatlige handels- og investeringsavtaler avgrenser det politiske handlingsrommet til utviklingsland. Det er åpenbart at rike land i mellomstatlige handelsregelverk i liten grad ønsker at fordelingsmekanismer skal brukes, da disse kan hindre kortsiktig profitt fra egne selskap og kapitalplasseringer og behov for tilgang til naturressurser. Derfor er første bud:

Ikke plage andre 

ET SENTRALT PRINSIPP for denne meldingen bør være å stadfeste politikken fra Soria-Moria erklæringene 2005 og 2009. Handels- investerings- og lånepolitikk må ikke hindre andre land i å føre politikk som har bidratt til å gjøre Norge til en velferdsstat. Dette må gjelde politikk på multilateralt (Verdens Handelsorganisasjon og Verdensbanken) og bilateralt (EFTA og regionale finansinstitusjoner) og Norges bilaterale avtaler.

Fordeling mellom land er sentralt i en målrettet utviklingspolitikk. Først med fordeling som mål er det mulig å stille spørsmål ved mange av dagens satsinger – for eksempel «Aid for trade», «Olje for utvikling», «Ren energi» og tilrettelegging for investeringer. Vi vil understreke, som også J. M. Keynes var opptatt av – å balansere handelsbalansen er en sentral indikator både knyttet til økonomisk og politisk makt.

Være grei og snill

Grundig forskning har dokumentert at jevn fordeling og tillit er to sentrale elementer som har bidratt til å sikre velferden og den økonomiske styrken i Norge. Den norske modellen presenteres ofte som en harmonimodell, der trepartssamarbeid, skatteordningen, velferd, gode arbeidsforhold og miljøbeskyttelse har blitt en slags kollektiv sunn fornuft, som også norske selskaper tar med seg ut i verden. Slik er det naturligvis ikke. Alle disse forholdene er resultat av maktkamper.

For at tillit skal kunne utvikles måtte også makt balanseres. Maktkampene har gått, og går fortsatt langs tre akser

Arbeid – kapital: Kampen om deling av produktivitetsvekst mellom kapitaleier og arbeidere – og universelle velferdsgoder. 

Periferi – Senter: Styrking av kommuner, primærsektorer – jordbruk og fiske og deres kontroll over virkemidler og resurser lokalt. Energiressurser og fordelingsperspektivet knyttet til konsesjoner har stått sentralt, styrket folkestyret og hemmet embedsmannsstat og kleptokrati.

Offentlig – Privat: Om hvem som skal levere tjenestene og hva som er det offentliges ansvar, og om offentlige eiendom skal privatiseres. 

NORGE HAR HISTORISK utviklet et bredt spekter av virkemidler. En del av framgangen i mange latinamerikanske land i dag, bygger på tilsvarende virkemidler, ofte inspirert av Norge og Norden. Meldinga må derfor også inneholde beskrivelser av sentrale fordelingspolitiske virkemidler og prosesser, og kamper som førte til dem. For eksempel «Norske oljepolitiske erfaringer» av Helge Ryggvik ved TIK-senteret UiO. Slike erfaringer bør beskrives av historikere, oversettes og digitaliseres. Det kan være viktige erfaringer fra andre land også, slik som Glass-Steagall-loven i USA mot kapitalflukt, og nye lovverk og virkemidler, som ALBA og Banco Sur i Latin-Amerika, så vel som hjemfallsretten og råfisk-loven i Norge.

Fordeling av ressurser kjempes fram først og fremst av lokale bevegelser. Støtte til grasrotorganisasjoner og lokaldemokrati er derfor noe av det viktigste Norge kan bidra med. På samme måte som fagbevegelsen har stått sentralt i utvikling av den norske velferdsstat, står fagbevegelse, bondebevegelse, urfolksbevegelse osv. som sentrale aktører for fordeling i utviklingsland i dag. Deretter kan norsk kapital bidra positivt. Det er helt sentralt å støtte uavhengig fagorganisering og allianser av lokalsamfunn, slik at skattepengene fordeles ut fra en bedret maktbalanse i samfunnet. 

…og for øvrig gjøre som vi vil

Det norske samfunnet skal bevares og videreutvikles. Mye av politikk – og mediedebatt er skinndebatter som hindrer at vi tar grep i Norge. Matproduksjon og landbrukspolitikk, med kulminasjon i høstens Nyt Afrika-kampanje, er et slikt eksempel. Der blir norsk landbrukspolitikk, subsidier og toll, beskyldt for å være avgjørende for at fattige bønder i Afrika sulter og ikke får styrket sin produksjon. Samtidig er det USA og EU som er det globale problemet – og det lokale problemet for bønder i Afrika.

DET BETYR IKKE at ikke norsk jordbruk er uproblematisk i Sør. Norsk kraftfôrbruk og det økte kjøttforbruket basert på kraftfôr, ressurser som kunne vært brukt direkte til menneskemat, er ikke bærekraftig og bidrar til landran. Det samme problemet oppstår med mål om biodieselbruk, dersom vi ikke bruker egne avfallsressurser, og norsk fôrbehov i oppdrettsnæringa.

Samtidig støtter vi målrettet samarbeid for utvikling og import av varer bearbeidet i utviklingsland, på bekostning av import fra blant annet EU.

Andre områder er fordelingspolitikk knyttet til utvikling av velferdsordningene i offentlig egenregi og demokratisk kontroll med disse, og arbeidslivspolitikk for å hindre sosial dumping.

Krise i andre land betyr ikke at Norge må gi opp viktige seire. Tvert om. Vi må kjempe fram nye og robuste virkemiddel for fordeling av ressurser og makt.