Norge vil inn i FNs menneskerettighetsråd. Her får autoritære regimer klapp på skulderen, mens blasfemi stemples som menneskerettsbrudd. Er Vesten i ferd med å miste innflytelse på internasjonal jus og moral, i takt med at andre deler av verden får mer makt?

Så sent som i slutten av mars fattet det omstridte FN-rådet et vedtak som sier at såkalt ærekrenkelse av religion er et brudd på menneskerettighetene – til tross for protester fra vestlige regjeringer. En drøy måned tidligere var menneskerettssituasjonen i Kina oppe til vurdering i rådet, og myndighetene i Beijing kunne glede seg over gode skussmål fra land som Iran, Egypt og Cuba. 

– Det er grunn til å frykte at endringer i den globale maktbalansen kan gi vestlige land mindre innflytelse i spørsmål som har å gjøre med moral og folkerett. Dette er noe vi er nødt til å ta innover oss, sier Cecilie Hellestveit, forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter.

Hun understreker at alle landene i rådet har rett til å ytre seg som de vil og stemme for de forslagene de ønsker. 

– Men noen har som mål å svekke selve menneskerettighetsregimet. Og det er en trussel, sier Hellestveit.

Demokratier i mindretall

Menneskerettighetsrådet ble opprettet for få år siden for å erstatte FNs menneskerettighetskommisjon, som ble kritisert for å være dominert av land som selv hadde grove rettighetsbrudd på samvittigheten. Mange vestlige kommentatorer har forlengst konkludert med at det nye rådet lider av den samme svakheten.

Men rådets sammensetning er delvis et resultat av at demokratiene som i sin tid var med på å opprette FN, i dag utgjør et mindretall i verdensorganisasjonen. Og deler av majoriteten, spesielt i den muslimske del av verden, har i flere tiår kritisert FNs menneskerettserklæring for å være et produkt av europeisk tenkning og kultur.

– Dersom vi ønsker et globalt menneskerettighetsregime, så må europeiske land innse at vi ikke har mulighet til å spille rollen som verdens moralske voktere, sier Hellestveit.

Hun understreker at vestlige land bør forsøke å påvirke forståelsen av menneskerettene der hvor de har mulighet for å få gjennomslag. Samtidig advarer hun om at Norge, som etter alt å dømme blir valgt inn i rådet 12. mai, står overfor en krevende utfordring.

– Det er store muligheter, og samtidig store fallgruver. Det er ikke lenger nødvendigvis våre meningsfeller som styrer utviklingen, sier Hellestveit.

Bråk på rasismekonferanse

Konfliktlinjene som preger rådet, trådde tydelig fram under FNs rasismekonferanse som nylig ble holdt i Genève, hvor menneskerettighetsrådet hadde rollen som vertskap for forberedelsene.

Forbudet mot ærekrenkelse av religion ble lagt inn i et utkast til sluttdokument, og fjernet først etter at EU-landene truet med boikott. Under selve konferansen ble Israel omtalt som en rasistisk stat av Irans president Mahmoud Ahmadinejad, noe som fikk europeiske representanter til å marsjere ut av salen. Andre land reagerte med applaus, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre tok til motmæle mot den iranske presidenten fra talerstolen.

USA, Israel og flere andre land valgte å holde seg borte fra konferansen med den begrunnelse at det endrede sluttdokumentet fortsatt ikke var bra nok.

– På en måte var det som skjedde trist, fordi det er med på å opprettholde bildet av en konflikt mellom Vesten og resten av verden. Det er bare delvis riktig, siden mange av regjeringene som står i opposisjon til de vestlige landene, ikke er demokratisk valgt, sier Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og tidligere leder for Human-Etisk Forbund.

Ulike tolkninger

Gule er åpen for at det kan finnes flere gyldige tolkninger av menneskerettene, og peker på at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg opererer med såkalt skjønnsmargin. Det innebærer at de ulike europeiske landene til en viss grad kan se rettighetene i lys av kulturelle særtrekk og andre lokale forhold. Men han mener forsøket på å vedta forbud mot ærekrenkelse av religion åpenbart befinner seg utenfor grensene for det som kan sies å være rimelige tolkninger.

Norsk deltakelse i menneskerettighetsrådet er ikke uproblematisk, ifølge Gule, som tror det er en fare for at vi kan være med på å legitimere et FN-organ som ikke fungerer etter hensikten.

– Blir vi med, så er utfordringen ganske stor. Vi må holde menneskerettsfanen høyt, for å avvise en kulturrelativistisk forståelse av menneskerettighetene, oppfordrer Gule.

Spørsmål knyttet til kulturrelativisme – i hvilken grad folks oppfatninger må ses i forhold til kulturen de er en del av – er avgjørende for synet på menneskerettighetene. Menneskerettserklæringen fra 1948 slår fast at de gjelder for alle mennesker. Erklæringen er imidlertid ofte blitt kritisert, blant annet av muslimske land, for å gjenspeile europeisk og kristen tenkning.

Prioritering av rettigheter

– Det er viktig at menneskerettighetene er tilstrekkelig diffuse til at de kan tilpasses lokale forhold. Var de ikke det, så ville de ha vært et selvtilstrekkelig system på randen av fundamentalisme, sier professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen.

Han sammenligner rettighetene med et skjelett som trenger kjøtt på beina i form av lokale tolkninger. Ulike samfunn bør ha mulighet til å legge vekt på forskjellige deler av menneskerettighetene, sier Hylland Eriksen, og legger til at bekjempelse av fattigdom i noen tilfeller kan bety at andre rettigheter nedprioriteres. 

Myndighetene på Cuba har tidligere sagt at de bevisst legger mer vekt på økonomiske og sosiale rettigheter enn de sivile. Hylland Eriksen mener det generelt kan være grunn til i å oppjustere betydningen av rettighetene som tar sikte på å ivareta folks tilgang til mat og andre grunnleggende behov.

Antropologen er samtidig klar på at vestlige land må slåss for retten til religionskritikk i menneskerettighetsrådet. Han understreker at dette er en frihet som har vært kjempet fram gjennom flere århundrer, og som oppleves som umistelig for mange i våre samfunn.

Forbilder

Flere analytikere har pekt på at evnen til å forme ideer og forestillinger kan flytte seg parallelt med at land som Kina, India og Russland får mer økonomisk og politisk makt. Amerikansk-indiske Fareed Zakaria beskriver denne utviklingen i sin bok Verden etter Amerika, hvor han også framholder at verken indiske eller kinesiske myndigheter er særlig opptatt av å fremme menneskerettigheter i andre land.

Både Hylland Eriksen og Lars Gule tror det er sannsynlig at nye forståelser av menneskerettighetene etter hvert vil gjøre seg mer gjeldende. 

– De nye mektige statene er ikke nødvendigvis så demokratiske, påpeker Gule, som mener det åpenbart er en mulighet for at vestlige, mer tradisjonelle tolkninger av rettighetene kommer på defensiven.

Han sier små land som ønsker å forsvare sitt syn på menneskerettene, må forsøke å framstå som forbilder. Under alle omstendigheter er det viktig å fastholde grunnleggende prinsipper og å unngå dobbeltmoral.

– Derfor er det så skadelig det USA har gjort, sier Gule, med henvisning til amerikanske myndigheters bruk av tortur mens George W. Bush var president.

Dersom nye ideologier får et flertall i verden med seg, og vestlige tilnærminger blir et minoritetssyn, så tror Gule at utviklingen på sikt kommer til å snu igjen. Grunnen er at menneskerettighetene samsvarer med interesser og behov som alle mennesker har felles, ifølge den profilerte humanisten, som fortsatt mener verden preges av utvikling og framskritt – til tross for enkelte tilbakeslag underveis. 

– Mangel på kandidater undergraver rådets troverdighet

En gruppe menneskererettsorganisasjoner kritiserer vestlige land for å hindre skikkelig konkurranse om plassene i FNs menneskerettighetsråd.

Hovedforsamlingen skal 12. mai velge inn nye land til rådet, hvor hver av FNs uoffisielle landgrupper har et visst antall plasser.

I år stiller de latinamerikanske, asiatiske og vestlige landene med like mange kandidater som de har ledige seter. I gruppen «vesteuropeiske og andre» skal tre plasser fordeles på tre kandidater: USA, Belgia og Norge.

– Vi har erfart at ikke-kompetitive valg undergraver prinsippet om at medlemmene skal velges på bakgrunn av hvordan de ivaretar menneskerettighetene, heter det i en uttalelse fra The NGO Coalition for an Effective Human Rights Council.

Organisasjonene mener mangelen på kandidater truer rådets troverdighet, selv om landene fortsatt er avhengige av støtte fra et flertall i Hovedforsamlingen. Svak konkurranse gjør det lettere å bli medlem av rådet ved hjelp av avtaler om stemmebytte, skriver koalisjonen, som blant annet omfatter Human Rights Watch og Freedom House.

Norske myndigheter er enig i at det bør være kamp om plassene i rådet. Kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen i Utenriksdepartementet peker på at det er første gang i år at det er like mange kandidater som ledige seter i den vestlige gruppen.

– Da Norge fremmet sitt kandidatur, var man innstilt på å konkurrere mot andre kandidater. Slik ble det ikke denne gangen. Likevel fører Norge en aktiv valgkamp blant FNs medlemsland for å sikre et så sterkt mandat som mulig, sier Svenungsen. 

Opprinnelig ønsket også New Zealand å konkurrere om en av de vestlige plassene i menneskerettighetsrådet. Landet trakk seg imidlertid da det ble klart at USA ville stille til valg.