Kvinner på topp

Gjennom flere år som Afrika-korrespondent opplevde Görrel Espelund hvordan mektige menn ødela landene de regjerte. Så ble Ellen Johnson-Sirleaf valgt til president i Liberia. Forandret det noe?

Publisert

Gjennom åtte portretter i boken, 8 kvinner som skapat världsrubriker, tar den svenske journalisten Görrel Espelund opp spørsmålet: Hvilken forskjell gjør det at stadig flere kvinnelige ledere velges til jobber som tidligere var forbeholdt menn? Det er stort spenn i kvinnene hun portretterer: menneskerettighetsforkjemperen Mary Robinson, president Ellen Johnson-Sirleaf, FN-spesialrapportør Margot Wallström, kvinneaktivisten Reem Asaad, UNDP-sjef Hellen Clark, fotballandslagstrener Pia Sundhage, rettighetsadvokat Louise Arbour og fredsprisvinner Wangari Maathai.

– Jeg har sett mange uformelle kvinnelige ledere i Afrika. Kvinner som styrer husholdninger og som må finne løsninger på alt fra å skaffe mat til å sørge for at barn får helsestell eller utdanning. Kvinner er ofte de som bærer konsekvensene av politiske beslutninger. Da Johnson-Sirleaf ble Afrikas første valgte kvinnelig president lurte jeg på hva hun kunne få til, sier Espelund. Hun fulgte med på en av presidentens reiser ut i landet.

– Hun gjør ikke undere, men hun har endret verdens bilde av Liberia. Hun innrømmer selv at jobben er vanskeligere enn hun selv trodde. Ved å vise at en kvinne kan være president har hun likevel skapt en bevegelse i landet, gjort at kvinner griper sjansen. Skolejenter har fått nye ambisjoner. De sier: ’Jeg vil bli som presidenten’, sier Espelund.

Hun påpeker at det er langt igjen til likestilling i politikken. De gamle maktstrukturene fremdeles er sterke.

– Miljøaktivisten og fredsprisvinneren Wangari Maathai sier at det er vanskelig for kvinner å hevde seg i politikken i et land som Kenya. Til dels er det et pengespørsmål, men kvinnelige politikere utsettes også for hardere motstand og trakassering, sier Espelund.

Hun påpeker at i Afrika har flere land som Rwanda og Sør-Afrika fått betraktelig bedre kvinnerepresentasjon.

– Nye demokratier har ofte bedre i kvinnerepresentasjon enn noen av de gamle demokratiene, påpeker hun. Europeiske politikere som Robinson og Wallström har også måttet bruke både nettverk og andre ledelsesformer for å få gjennomslag.

I bokens avslutningskapittel skriver Espelund:

Å lede er en sak. Å få til forandring er en annen. Det handler nemlig ikke bare om å nå toppen – men også om hva man gjør med makten når man først har kommet dit.

Alle de åtte kvinnene har spennende refleksjoner om hva makt betyr og hva det kan brukes til.

Görrel Espelund: 8 kvinner som skapat världsrubriker, Sekwa 2010

Powered by Labrador CMS