Til kamp mot musikk-kontrollørene

– Vi glemmer ofte at musikk er like viktig som skriftlig materiale. Musikk har egne rettigheter som er garantert av FN-konvensjonen om ytringsfrihet, påpeker Ole Reitov i organisasjonen Freemuse – Freedom of Musical Expression. Han del­tok under Førdefestivalen i sommer hvor frihet og undertrykkelse var tema.
Reitov, som tidligere arbeidet i dansk kringkasting, påpeker at mange av oss bor i deler av verden der det skrevne ord er viktig. Hvor ytringsfrihet først og fremst forbindes med aviser og bøker.
– Vi glemmer noen ganger at musikk ikke bare gir oss glede, men også kommenterer verden vi lever i. Dette gjelder spesielt i de landene der folk ikke har tilgang til frie medier. Der spiller sangerne ofte rollen som stemmen til de stemmeløse. Det kan høres ut som en klisjé, men er likevel tilfelle i mange samfunn der kombinasjonen av ord og musikk brukes til å uttrykke frustrasjoner og drømmer, sier Reitov.

Forbud mot joik

Forfølgelse og undertrykkelse av musikere og musikkformer har pågått i alle år, i alle deler av verden. Reitov viser til at i Norge ble samenes joik betraktet som djevelens stemme av kirkens menn i mange år. Hitler forbød jazz og moderne klassisk musikk. I begynnelsen av 1960-tallet var det mange av de statlige kringkastingsselskapene i Europa som ikke spilte rockemusikk. Ungdommen måtte høre på Radio Luxembourg. Taliban i Afghanistan ville ikke høre annet enn sine egne taktfaste rop.
– Vi har sett musikksensur i alle deler av verden i alle år. Mange husker protestsangeren Victor Jara i Chile, som ble drept av fascistregimet i 1973. I USA opplevde vi under Bush-regjeringen at Dixie Chicks, en populær countrygruppe, ble plutselig ikke lenger ble spilt av hundrevis av radiostasjoner fordi gruppa kritiserte Bush og krigen i Irak. De ble også truet på livet. Mange minoritetsgrupper opplever at nasjonale kontrollenheter forbyr deres musikk. Vi har sett det i Tyrkia der kurdisk artister lenge ikke ble spilt. På samme måte rammes også tibetansk og uighursk kultur. Det er noe som er veldig utbredt. Mediene fokuserer ofte på dette bare når radikal islam angriper musikk, mens vi ofte ikke ser alle de andre konfliktene, sier Reitov.

Ikke politikk

Det var først i 2001 at det verdenskjente iransk-kurdiske ensemblet The Kamkars fikk opptre i Tyrkia. De holder seg unna politikk, men er opptatt av å bevare den kurdiske musikktradisjonen.
– Det er ikke lenger restriksjoner på kurdisk musikk. Det er imidlertid fortsatt begrensninger for poesi. Det skal dreie seg om natur og ikke politikk. Dèt er forbudt, sier kunstnerisk leder i The Kamkars, Hooshang Kamgar.
Den palestinske sangeren Amal Murkus deltok også på festivalen i Førde. Murkus, som er født og oppvokst i den arabiske byen Kafr Yasif nord i Israel, opplever at hennes sanger ikke blir spilt på israelsk radio eller fjernsyn. Få jødiske israelere kommer på hennes konserter.
– Min palestinske kultur er i mindretall og blir ikke respektert i Israel. Palestinske artister som bor i Israel eller som lever under okkupasjon kan ikke skape som de vil eller drømme fritt eller nå ut til tilhørere. De er ikke som sangere som lever i frihet, sier Amal Murkus.

Kontroll

Reitov mener at en av farene ved sensur og undertrykkelse er at artister utvikler en selvsensur av egen kultur. Argumentene som brukes for sensur av musikk går ofte igjen: Det betraktes som djevelens redskap, at det er forførende eller at det ikke passer inn i «vår» kultur.
– Egentlig handler det om kontroll, og om statens rolle – hva de kontrollerer og hva de ønsker å kontrollere, sier Reitov. Han påpeker at det er ikke bare staten, men også utdanningsinstitusjoner, religiøse grupper og familier som styrer hva slags musikk folk får høre. 
Selv om det er også mye fokus i vesten på forfølgelse av musikere i islamske land, mener Reitov at bildet er langt fra ensformig.
– I Mali, et muslimsk land i ­Afrika, finner man noe av den mest innovative verdensmusikken, sier han. 

Se video med intervju med Ole Reitov og andre artister fra Førdefestivalen

Les mer på www.freemuse.org