Ro, orden og troverdighet?

Jeg trodde jeg var kommet til en demokratisk himmel da jeg to dager før valget i Tanzania sto på den åpne plassen mellom Livingstone og Morogoro Road i Dar es Salaam. Valgmøtet var som en avslappet folkefest. Tanzanias største musikkstjerne, Dr. Remmy Ongala og hans Super Matimila Band, har allerede underholdt i over en time. Ballonger og vimpler vaier i sola, unger og mødrene deres danser, vinker og synger, en klovn får både voksne og barn til å brøle av latter. Publikum er avslappet, oppstemte og forventningsfulle. Alle er kledd i grønt og gult, fargene til Tanzanias regjerende parti Chama Cha Mapinduzi, CCM. To og en halv måneds valgkamp nærmer seg slutten. Dette er politisk mobilisering blandet med afrikansk folkefest. Jeg er selv glad over å se at et afrikansk land kan legge sin egen identitet inn i et demokratisk valg.

Jeg sammenligner valget og valgkampen i Tanzania med årets valg i mitt eget hjemland Zimbabwe. Først folkeavstemningen om konstitusjonen 12. og 13. februar, så parlamentsvalget 24. og 25. juni. Stemningen på valgmøtene kunne kanskje for en tilfeldig og fremmed observatør se ut som avslappet og feststemt. Også i Zimbabwe var det dans og fest, men i bunnen lå en engstelig frykt og en sterk aggresjon. Enhver afrikansk statsleder og ethvert innarbeidet partiapparat klarer å rigge til festivitas, men det er lett å merke når festlighetene og entusiasmen er påtvunget i stedet for ekte og spontan.
I Zimbabwe turte ingen tilhengene av opposisjonen MDC å nærme seg et valgmøte til regjeringspartiet ZANU-PF. Straffen for å komme for nær ville være å bli slått helseløs. Enkelte av ZANU-PFs tilhengere, i første rekke de såkalte krigsveteranene, viste gang på gang at de var klare til å utøve rå vold mot antatte politiske motstandere. Politi og militære styrker føltes også som en sterk trussel mot den politiske opposisjonen. Volden og truslene festet et hardt grep rundt hele valget i Zimbabwe, og grepet er ennå ikke løsnet. Allikevel viste valgresultatene ved parlamentsvalget i Zimbabwe at maktapparatet til ZANU-PF så vidt klarte å hale i land valgseieren.

Så altfor sjelden får afrikanske journalister anledning til å følge valg i nabolandene. Min mulighet til å følge valgkampen og valget i Tanzania ga meg et sammenlikningsgrunnlag til å forstå at et afrikansk valg ikke nødvendigvis trenger å være bygget på frykt og terror, men like gjerne glede og løssluppenhet.
Men min entusiasme for valget i Tanzania hadde sine grenser. Etter båtreisen til det halv-autonome øysamfunnet Zanzibar fortsatte valgmøtene der. Det avsluttende valgmøtet til opposisjonspartiet CUF ble en sterk opplevelse. Dette var partitilhengere som virkelig ville ha en politisk endring og som ikke var i tvil om at den ville komme på valgdagen 29. oktober. CUF visste de hadde massiv oppslutning på Zanzibar og de følte tiden var moden til å riste av seg et CCMs stadig sterkere press og tilsidesetting. Så kom valgdagen med rot og bevisst valgfusk. Frustrerte CUF-tilhengere forholdt seg stort sett med ro, men de som demonstrerte i gatene ble brutalt slått ned av opprørspolitiet. Hva hadde skjedd med gleden og løssluppenheten? Dette var jo nesten like ille som hjemme i Zimbabwe.

Den virkelige eksamen for åpne og frie valg i Afrika er valg der seierherren ikke er gitt på forhånd eller valg den det regjerende parti står i fare for å miste makten. Zimbabwe har strøket med glans til eksamen i år, og valgene har også bidratt til å gjøre Zimbabwe til et hardere, fattigere og mer isolert land. Valget på fastlands-Tanzania ble en oppvisning i et fritt og rettferdig valg, men her var det regjerende parti CCM aldri var truet av noen opposisjonspartier, noe også valgresultatet viste. Det var valget på Zanzibar som ødela Tanzanias planlagte oppvisning i demokrati og valgfrihet. Her ble høyst sannsynlig opposisjonen CUF snytt for seieren og det var CCM og deres maktapparat som, i frykt for å miste makten, ødela det frie og rettferdige valget.

Jeg trekker noen viktige lærdommer av sammenlikningen av årets valg i Zimbabwe og i Tanzania/Zanzibar. Den første er at fallet fra maktens tinde må dempes. Det må bygges opp ærefulle retretter for afrikanske ledere som har tapt et valg eller trukket seg tilbake av andre grunner. Vi snakker ikke nødvendigvis om store rikdommer og formell makt, men en status, verdighet og anseelse som er reell.
Igjen kan Tanzania brukes som et eksempel, der tidligere president Ali Hassan Mwinyi i dag lever som en tilbaketrukket, men høyt respektert person med konstitusjonell og økonomisk trygghet. En slik ordning er selvsagt lettere når makten skifter innen ett parti, men også en opposisjon som overtar bør sørge bra for de falne ledere. For meg er det nærliggende å tenke på Robert Mugabe, som fortjener respekt, men ikke nødvendigvis et presidentembete i dag.
Min andre lærdom er at de internasjonale observatører som vil forstå et afrikansk valg må bruke tid, ikke bare styrte inn to dager før valget og si takk for seg to dager etter valgdagen. En seriøs valgobservasjon bør begynne tidlig i valgkampen og ikke trekke konklusjoner før i god tid etter valget. Lokale og regionale forskere og analytikere bør også trekkes sterkere med i en bred analyse av gjennomføringen og resultatet av valget.
Min tredje og siste lærdom er at mediene må frigjøre seg fra en refererende og observerende journalistikk til mer analyse, og forsøk på å trenge inn i partienes strategier og virkelige motiver. Dette arbeidet kan være farlig, av og til livsfarlig, og krever kunnskap. Utfordringen må spesielt rettes mot radio og fjernsyn som i stor grad passivt gir (eller selger) sendetid til etablerte makthavere.
En stor trøst for alle maktglade afrikanske ledere som ikke har klart å gjennomføre et valg til det internasjonale samfunns tilfredshet, er selvsagt at verdens mektigst nasjon USA, heller ikke klarer å velge en president uten å ende opp i krangler og troverdighetsproblemer. Men det er en annen historie.