Røde maur
Kina har helt siden 1956 ytet utviklingsbistand til forskjellige land i Afrika. Innsatsen har vist store svingninger, både med hensyn til volum og mottakere.
Dette har ikke bare avspeilet politiske endringer i Kina og i mottakerlandene, mens også forholdet til andre internasjonale aktører. Under Den kalde krigen opplevde man nærmest en «bistandskrig» mellom USA, Sovjetunionen og Kina, der bistanden ble aktivt brukt som et utenrikspolitisk virkemiddel. I voteringen om Kinas medlemskap i FN i 1971 var det ikke minst de afrikanske lands stemmer som gjorde utslaget da Kina overtok Taiwans plass.
På 1960- og 1970-tallet var Kina meget aktiv i Afrika. Det ble gjennomført en rekke større byggeprosjekter, bl.a. sportsarenaer, havneanlegg og «folkepalasser». I 1974 var 16 000 kinesere engasjert i byggingen av Tanzam-jernbanen. Det omfattende kinesiske engasjementet skapte bekymring og økt motinnsats på vestlig side, noe som mange afrikanske land var dyktig til å utnytte.
Fra 1980-tallet har det vært en jevnt fall i den kinesiske bistandsinnsatsen. Samtidig har det funnet sted en sterk økning i kinesiske kommersielle prosjekter.
I de siste årene har Kina igjen begynt å engasjere seg sterkere i utviklingssammenheng. På FN-toppmøtet i New York i forrige måned offentliggjorde Kinas president Hu Jintao en gavepakke på 10 milliarder dollar over tre år til blandete kreditter.
Kjennetegnet for Kinas engasjement har vært store summer som overføres til øremerkede infrastrukturprogrammer, kontrakter som går til kinesiske entreprenører og bruk av kinesisk personell. Innsatsen er ikke nødvendig styrt av god bistandspraksis, bl.a. mottakeransvar, oppfølging, bærekraft og behovet for å følge mottakerlandenes egne fattigdomsstrategier.
Selv om Kinas nye store satsing på utviklingssamarbeid ikke er noe nytt, er det overraskende at Kina holder en såpass høy profil når det gjelder bistandsinnsats i andre land, ikke minst ut fra Kinas eget ønske om å opprettholde sin status som utviklingsland.
Vi bør følge Kinas nye engasjement med årvåkenhet, men heller ikke gjenta 1970-årenes frykt for «den gule fare» og «røde maur». Også de vestlige land har en fortid på bistandsfronten som tilsier at de bør gå stille i dørene.
