Sanksjoner uten sprengkraft

Sammenligner man for eksempel arbeidet som gjøres forut for vedtak om iverksettelse av internasjonale politiske sanksjoner med hva som gjøres av analysearbeid internasjonalt forut for militære innsatser ligger man langt etter, mener den svenske forskeren. Wallensteen er blant Nordens fremste freds- og konfliktforskere, og temaet sanksjoner har opptatt ham i mer enn tretti år.

Press fra begge sider. - Graden av suksess for sanksjoner henger klart sammen med at sanksjonsbeslutteren har allierte, altså at det er viktige politiske støttegrupper i landet som skal rammes. Formålet med sanksjoner er jo ofte, i siste instans, å skifte ut den sittende politiske ledelse. Og for å kunne oppnå dette må det være en opposisjon på plass. Denne må være enig i sanksjonspolitikken, den må kunne samle folkelig støtte, og den må være villig og interessert i å overta landets politiske ledelse. Den sittende ledelse må, kort sagt, møte et press fra begge sider, både innenfra og utenfra, skal resultater oppnås.

Suksess i Sør-Afrika. - Derfor fikk vi de klareste eksemplene på suksess i kampen mot apartheid, i tilfellene Sør-Afrika og Rhodesia. Delvis gjelder dette også for Den dominikanske republikk på 1960-tallet og Haiti og Jugoslavia på 1990-tallet. Tydeligvis var Milosevic-regimet alt i 1995 under større internt press enn hva man kjente til.
- Uten dette «dobbelt-presset», kan vi i verste fall få et resultat som er det motsatte av hensikten. Nemlig at ledelsen forsterker sin posisjon. For sitt hjemmepublikum kan regimet presentere seg som offer for urettferdighet eller som forsvarer av de «sanne» verdier. For Saddam Hussein, oberst Gaddafi og general Bashir (i Sudan, red.anm.) medvirker de internasjonale sanksjonene klart til at disse kan framstå som edle motstandere av den vestlige verdens «styggedommer», sier Peter Wallensteen.

Tre generasjoner. Den svenske forskeren mener at mener at det er fruktbart å dele inn i «tre generasjoner» med sanksjoner.
- I 1931 opplevde vi Japans angrep på Manchuria (nordøst-Kina, red.anm.) og noen få år seinere Italias angrep på Etiopia. Ifølge Nasjonenes Forbund (FNs forløper, red. anm.) var begge deler klare tilfeller av aggresjon mot en annen stat. Dermed skulle også økonomiske sanksjoner ha blitt iverksatt. I tilfellet Japan skjedde det ikke, men derimot mot Italia. Debatten ble høylydt, men sanksjonene var ikke effektive, og etter ni måneder ble de avblåst. I neste omgang ble også Nasjonenes Forbund oppløst, forklarer Peter Wallensteen.

Annen generasjon. Det skulle gå ytterligere et trettitalls år før internasjonale sanksjoner på nytt ble brukt som politiske virkemidler. Delvis skjedde det denne gangen i regi av stormakter - for eksempel av USA mot Cuba og Den dominikanske republikk og Sovjetunionen mot Kina og Albania. For USA var det viktig å bekjempe den «onde» kommunismen, og sanksjonene mot Cuba pågår ennå. For Sovjetunionen dreide det seg mer om at Albania og Kina ble for uavhengige i forhold til Moskvas definisjon av den «rette» kommunismen.
Sanksjonene omfattet brudd både på det diplomatiske og økonomiske området. Tilsvarende var også tilfellet for sanksjonene innført av en gruppe afrikanske og asiatiske land mot Sør-Afrika, Rhodesia (nå Zimbabwe) og Portugal. I dette tilfellet var formålet først og fremst å bidra til avkolonisering av de to afrikanske statene. FN sluttet seg også til sanksjonene mot Sør-Afrika og Rhodesia.
- Debatten om sanksjoner på 1960-tallet hadde lite kopling til sanksjonene tretti år før. Tilsvarende gjelder også om man ser på 1990-tallet. Bare i liten grad trekker man inn erfaringene fra tidligere tider, kommenterer Peter Wallensteen.

Tredje generasjon. Den tredje bølgen med sanksjonspolitikk startet med vedtakene i FNs Sikkerhetsråd om å gå til omfattende boikott-tiltak mot Irak. Vedtaket ble fattet etter Iraks invasjon av Kuwait i august 1990. Siden har ikke mindre enn ti nye sanksjonstiltak blitt iverksatt av Sikkerhetsrådet: Libya, Somalia, Angola, Haiti, Rwanda, Sudan, Sierra Leone og FR Jugoslavia.
En annen del av sanksjonspolitikken dette tiåret har vært at USA og andre har satt i gang tiltak for å forhindre overføring av teknologi som kan brukes til produksjon av atomvåpen og raketter. India, Pakistan (se artikkel i denne utgave side 12-14, red. anm.) og Nord-Korea er blitt rammet av denne type boikott.
- Et klart trekk ved 1990-tallet er at man har prøvd å være mer spesifikk i forhold til hva man ønsker å få til. Ofte kalles dette for «smarte sanksjoner», tilføyer Wallensteen.