Serbia frykter privatisering

I Serbia har det i nesten et tiår vært en svært særegen form for privatisering. Den har gått ut på at president Milosevic og hans klikk brukte landets produksjonsapparat til å berike seg sjøl. De som hadde jobb fikk derimot stadig mindre i lønningsposene.
­ Men nå skal altså den virkelig privatiseringen snart begynne, og da lurer vi virkelig på hvordan det skal gå, sier Glojer Georgi, daglig leder ved TIZ-tekstil.

Arbeiderstyrt. Denne bedriften har ­ på linje med de aller fleste i dagens Serbia ­ vært såkalt arbeiderstyrt helt siden tidlig i Tito-epoken. TIZ var også fram til slutten av 1980-tallet en såkalt mønsterbedrift. I 1987 hadde den 2000 arbeidere, hvorav 80 prosent var kvinner. En stor del av produksjonen var søm av dameundertøy for det internasjonale markedet. Blant annet var «Triumph» en av de store kundene.
­ Men da sanksjonene ble innført i 1992 mistet vi disse kontraktene, og siden gikk det bare nedover, forteller Glojer Georgi.
Han arbeidet her på 1980-tallet, og kom tilbake igjen våren 1999. Tilfeldigvis var det samme dag som NATO bombet militærforlegningen rett ved siden av bedriften.

Skremmende bomber. ­ Det var skremmende, men heldigvis mistet vi ingen liv. Men noen skader ble det også hos oss. Blant annet ble sentralvarme-anlegget ødelagt, forteller han.
­ På denne tiden hadde bedriften stått i et halvt år. Dårlig ledelse var også et problem, men etter hvert fikk oppdrag og litt penger. Vi måtte gå veldig forsiktig fram, forklarer Glojer Georgi.
Bedriften har nå 400 ansatte, og produserer treningstøy og «grilldresser». De første lønningene ble utbetalt i juli 2000.
­ Det var en stor dag for oss, selv om det ikke ble så mye penger, ca 350 kroner per ansatt, sier han. Lønna er for øvrig fortsatt den samme, et halvt år seinere.

Aksjer til alle. ­ Vi ser det slik at privatisering må innebære at alle nåværende og tidligere ansatte må få aksjer. Antallet må gjøres avhengig av hvor lenge de har arbeidet her. En annen del kunne eventuelt legges ut for salg. Det må være en viss rettferdighet, understreker bedriftslederen.
Han vil samtidig gjerne vite hva det nye regimet i Serbia har tenkt å gjøre med saken.

Frykt blant statsråder. ­ Jeg tror ikke de er helt sikre på det, sier Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. For kort tid siden besøkte han Beograd og hadde samtaler med blant annet Goran Pitic, minister for utenlandsk bistand og Gordana Matkovic, helse- og sosialminister.
­ Generelt ga de nærmest uttrykk for en slags frykt, og snakket om at en halv million arbeidsplasser kunne gå tapt ved privatisering. Det er mye i et land hvor kanskje ikke mer enn et par millioner har arbeid i dag. De skyldte også på at det var det økonomiske reformpresset fra IMF og Verdensbanken, som kunne føre til en slik utvikling, sier Sommerfeldt.

Må se positivt. ­ Vel, jeg vil ikke si at det blir smertefritt, men det gjør aldri omstillinger, kommenterer Rory O´Sullivan, sjef for EUs og Verdensbankens felles koordineringskontor for bistand til Balkan og Sørøst-Europa. ­ Men at det skal dreie seg om en halv million mennesker, det tror jeg ikke.
­ Nå gjelder det heller å se det positive i privatisering, fortsetter han. ­ Når det gjelder bedrifter som går bra, og det finnes noen, så er det ingen grunn til å gjøre noe med dem. Problemet er heller alle de som går med tap, og hvor det vil være billigere å betale ut lønninger uten at folk kom på arbeid. Det er de vi må gjøre noe med.
­ Men først og fremst må vi skape tillit, så også utenlandske investorer kommer til Serbia. Uten store pengetilganger utenfra, vil det meget vanskelig om ikke umulig, å få Serbia på beina igjen, sier han.