Sharons skyteskiver

Fredag 8. mars. Telefonen ringer klokka åtte om morgenen hjemme hos familien Ingdal/Hovdenak i Gaza. Fredag er fridag og det er litt uvanlig at noen ringer så tidlig. Nora Ingdal løfter av røret og hører en hysterisk stemme som skriker «Mass killings, mass killings» Det er en mann fra en av de lokale organisasjonene Norsk Folkehjelp samarbeider med som ringer. Han forteller at israelske tropper har gått inn i landsbyen der organisasjonen holder til og har drept 18 menn. Verken pressefolk eller hjelpemannskaper får slippe inn i landsbyen av den israelske hæren. Han vet ikke noe om skjebnen til de andre som jobber for organisasjonen, men sier at folk er ute på jordene og leter etter døde.
Resten av fredagen snakker Nora Ingdal i telefonen. Hun snakker med fortvilte palestinere fra andre samarbeidsorganisasjoner. De trygler om hjelp. Og hun snakker med det norske representasjonskontoret på Vestbredden. Over huset sirkler israelske kamphelikoptre og gjør det umulig å gå utendørs.

50 drept. - Den blodige fredagen kommer jeg aldri til å glemme. 50 palestinere ble drept den dagen. Da den første telefonen kom fra en av våre samarbeidspartnere var min umiddelbare reaksjon at jeg måtte forsøke å komme meg til den landsbyen hvor drapene hadde skjedd. Det var selvfølgelig helt idiotisk tenkt. Jeg ville aldri sluppet gjennom veisperringene, og det ville vært farlig, forteller Ingdal.

Eneste norske. Siden 1998 har Ingdal vært Norsk Folkehjelps stedlige representant i de palestinske områdene. Fra et lite kontor med fire lokalt ansatte i Gaza styrer 31-åringen organisasjonens arbeid. Hun er den eneste norske bistandsarbeideren som er igjen i Gaza. Etter at intifadaen startet i september 2000 har Ingdal sett hvordan konflikten har blitt verre og verre. Hun har opplevd at folk hun har jobbet med i flere år er blitt skutt rett ned av israelske tropper. Israelske myndigheter anerkjenner ingen særegen status for humanitære organisasjoner i de palestinske områdene.
Nora Ingdal har selv blitt beskutt flere ganger. I Gaza må hun daglig gjennom kontrollposter hvor hun blir siktet på med maskingevær og forhørt av aggressive israelske soldater. Mens hun jobber må hun hele tiden tenke sikkerhet og gjøre risikovurderinger. I perioder er det umulig å gå fra huset hun bor i til kontoret to hundre meter unna fordi kamphelikoptre og jagerfly skyter på mål like i nærheten. Hun forteller at sønnen til en av kollegaene på kontoret kaster opp hver gang han hører lyden av et helikopter.

Slapp bomber. - Vi vurderer vår egen sikkerhet svært nøye. Selv var jeg ikke redd til å begynne med. Da de israelske flyene kom inn over byen og slapp bomber var det helt uvirkelig, som film. Men etter hvert som folk jeg kjenner som er blitt drept er jeg blitt reddere og reddere. Når det er full krig, som det har vært i det siste, så lurer jeg av og til på hva i all verden jeg gjør i dette infernoet. Men samtidig har saken en annen side. Jeg har en enormt meningsfylt jobb. Vi føler at det vi driver med virkelig betyr noe for mange andre mennesker. Dessuten er det ikke like ille hele tiden, sier Ingdal.

Størst behov i Gaza. Norsk Folkehjelp har arbeidet i det palestinske området siden 1987. Mens de aller fleste humanitære organisasjonene som er i området har flyttet til Vestbredden har Folkehjelpa blitt igjen i Gaza.
- For oss er det veldig viktig å være i Gaza. Det er der nøden er aller størst. Levestandarden i Gaza er for eksempel halvparten av det den er på Vestbredden, understreker Ingdal.

Gode samarbeidpartnere. Etter at de palestinske selvstyremyndighetene ble etablert i 1994 har Folkehjelpas arbeid i området endret profil. Mens organisasjonen før 1994 satset mye på helse, er hovedmålet nå å bidra til å styrke det skjøre sivile samfunnet i det palestinske området. Derfor er samarbeidet med lokale organisasjoner viktig. Norsk Folkehjelp støtter om lag 20 forskjellige organisasjoner og bygger opp deres kompetanse. Kvinne- og ungdomsorganisasjoner er prioritert.
- Jeg bøyer meg i støvet over det arbeidet våre samarbeidpartnere gjør. Når det ser som mørkest ut jobber de bare enda hardere. Det er nettopp det at vi jobber sammen med lokale organisasjoner som gjør at arbeidet kan tikke og gå selv under de ekstreme forholdene det har vært i det siste. De er utrolig dyktige og fleksible. Mange utenlandske hjelpeorganisasjoner stopper helt opp når utlendingene blir evakuert på grunn av krigshandlinger. Fordi vi kun jobber gjennom lokale organisasjoner unngår vi det, sier hun.

Balansegang. Norsk Folkehjelp er ikke en nøytral aktør. Nora Ingdal har gjentatte ganger uttalt seg sterkt kritisk til Israels politikk i området hun arbeider i. Etter at en eldre lege hun hadde jobbet med i seks år ble regelrett henrettet mens han kjørte ambulanse, karakteriserte Norsk Folkehjelp israelerens handlinger som statsterrorisme i en pressemelding. Overraskende nok forteller hun allikevel om et «greit» samarbeidsforhold med israelerne.
- Israelerne tolererer veldig mye av uttalelser. Antakeligvis har det med den politiske kulturen i landet å gjøre. Faktisk er jeg langt forsiktigere med hvordan jeg omtaler de palestinske myndighetene. Det er jo masse å kritisere dem for også. Men de har trekk fra arabiske autoritære regimer, så der må jeg veie min ord nøye og vurdere sikkerheten til våre lokalt ansatte før jeg uttaler meg, forklarer Ingdal.
Hun synes for øvrig at hun er heldig som kan si hva hun mener. Andre kan ikke det.
- En del organisasjoner har jo et nøytralt mandat, for eksempel Norges Røde Kors. Det er ikke lett i en situasjon hvor verdens femte største militærmakt kriger mot palestinere med kalasjnikov-geværer. Flere organisasjoner knekker jo omtrent ryggen i sine forsøk på å opprettholde nøytraliteten, sier hun.

Vil tilbake. Når dette skrives sitter Nora Ingdal på et kontor i Storgata og venter på utreisetillatelse fra Norsk Folkehjelp. Situasjonen på Vestbredden er verre enn på veldig lenge.
- Hvis det fortsetter sånn som det er for øyeblikket, så kommer vi til å styre arbeidet fra Oslo. Mine kollegaer på kontoret i Gaza er veldig dyktige, så det kommer til å fungere, understreker Ingdal.
Men hun vil tilbake og håper at situasjonen lysner noe slik at hun, mann og barn kan kaste seg på et fly.
- Vi er jo blitt veldig knyttet til landet og folket. Har masse venner der. Jeg føler at vi får utrettet noe, sier Ingdal. Til sommeren er hennes fire år som Norsk Folkehjelps stedlige representant i det palestinske området over. Etterfølgeren er allerede ansatt.