Skaper ansvarlighet hjemme og ute
– Jeg vil ikke glorifisere handlingsplanene, men som verktøy for å skjerpe bevisstheten og øke innsatsen har de en viktig funksjon, sier Thora Holter, rådgiver på kjønn og utvikling i Kirkens Nødhjelp.
Hun mener det er utviklingsforskernes jobb er å komme med en mer overordnet kritikk på de mange styringsdokumentene.
- Virkeligheten ser imidlertid annerledes ut hos oss i organisasjonene som skal resultatrapportere på tematiske innsatser. Det at det kommer politiske føringer, tvinger også bistandsaktører til ansvarlighet, mener Holter.
Hun viser til erfaringene med tre handlingsplaner nemlig «Regjeringens handlingsplan for gjennomføring av FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet», «Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling 2007-2009» og «Plan for Regjeringens internasjonale arbeid mot kjønnslemlestelse»,2003-2010. Ifølge Holter er dette handlingsplaner som kom på plass etter at organisasjonene hadde drevet aktivt lobbyarbeid mot både politikere og embetsverk.
- Jeg opplever at en ved å ha disse tre handlingsplanene har fått mer fagdiskusjon om jenter og kvinners rett til deltakelse og beskyttelse - både her hjemme og med partnere ute. Handlingsplanene er blitt et virkemiddel for at organisasjonene faktisk må ta kjønnsperspektivet på alvor dersom de skal få midler til prosjekter, sier Holter, og viser som eksempel til hvordan organisasjonene når de skal søke om humanitære midler fra UD og rapporterer til Norad, må svare på spesifiserte spørsmål knyttet til kjønn.
- Dermed blir det også økt fokus på dette i arbeidet ute i felt og større muligheter for å skaffe finansiering til prosjekter som ellers lett vil kunne ha blitt nedprioritert, sier Holter.
Hun understreker imidlertid at det er viktig at de ulike plandokumentene får en bred politisk forankring.
- Da hindrer en at temaer blir personavhengige, slik at de ikke forsvinner fra dagsordenen dersom en statsråd eller statssekretær går og en ny kommer inn.
