Skjør fred i krigersk region

Byen Voinjama i nordvest er ett av de stedene som ble hardest rammet av den fjorten år lange borgerkrigen i Liberia. Det var også herfra Lurd-opprørerne startet sitt opprør mot den daværende presidenten, Charles Taylor, i 1999. Med støtte fra Guinea slo de seg sakte sørover.
- Situasjonen kan se rolig ut nå, men tilstanden er fortsatt uforutsigbar. Uten økonomisk stabilitet kommer vi ikke til å se noen varig fred, sier Muhammad Zia Khan, sikkerhetsoffiser ved den pakistanske FN-styrken i Voinjama.
Fra byens høyeste punkt er utsikten overstrømmende vakker. Men nabolandene - Liberia, Sierra Leone og Guinea - ligger så tett og er så sammensveiset at freden i ett land er helt avhengig av tilstanden i regionen.
Soldater og våpen flyter over grensene. Samtidig som FN arbeider for å gjøre Liberia våpenfritt, høres rykter om våpensmugling - mest til Guinea og Elfenbenskysten.
I Voinjama rapporteres det om rekruttering av barnesoldater, og lastebiler med flere dusin unge menn som har reist til Guinea for å «arbeide». Nabolandet står overfor en politisk krise, og enkelte observatører mener at maktsyke generaler forbereder seg til krig.

Motorsykkel. - Mine kilder sier at for to AK47 automatgevær får man en motorsykkel i Guinea. Mens her i landet kan man bytte inn en AK47 for en sekk ris og en sykkel, sier Muhammad Zia Khan, som setter spørsmål ved avvæpningsprosessens fremgang.
- Stadig forsvinner våpen, og med dem forsvinner også barnesoldatene og ammunisjonen - ingen vet hvor. Kanskje kommer en firedel av alle Liberias våpen til å bli levert inn, men de tyngste er allerede forsvunnet, sier Khan.
Akkurat som alle andre - observatører, hjelpearbeidere og FN-personell - ser han ikke på Liberia som ett isolert tilfelle, men som en del av regionen.
- Liberia kommer aldri til å få fred hvis ikke Sierra Leone, Guinea og Elfenbenskysten også har fred.

Ingen har oversikt. I begynnelsen av september åpnet det første avvæpningssenteret i Voinjama, en av de siste regionene i landet som går inn i prosessen. I slutten av oktober skal hele avvæpningen være ferdig.
Ifølge de første opplysningene skulle 38 000 personer avvæpnes totalt, men det tallet er blitt endret flere ganger ettersom ingen har fullstendige lister over hva som er levert inn.
Det at hver avvæpnet person, til og med barn, mottar 300 amerikanske dollar, bidrar i seg selv til å høyne antallet tidligere stridende soldater.
Krigsskadde, samt barn og kvinner som inngikk i sammenslutningen, men som ikke bar våpen, kan også registrere seg for avvæpningsprogrammet. Dette under forutsetning av at en kommandant går god for at de virkelig tilhørte en stridende gruppe.
Hittil har 72 000 personer gått gjennom demobiliseringsprosessen, og drøyt 20 000 våpen er innlevert. De som ikke har kommet med våpen har derimot levert ammunisjon i stedet.

Forvirret under krigen. I demobiliseringsleiren i Tubmanburg treffer vi 28-årige Tarus Toe. I tre år deltok han i krigen.
- Jeg ble med for å bekjempe alle urettferdighetene vi ble utsatt for. Vi hadde ingen frihet. Nå har vi startet prosessen med å få demokrati, og det skal holdes valg. Kanskje neste år, sier han.
Tarus Toe har vært tre dager i Tubmanburg - et senter der alle tilhørte Lurd-opprørerne. Og det er i disse sentrene ekssoldatene får sine første fem dagers skolering før tilbakevendingen til det sivile liv begynner.
Informasjonen som gis handler om menneskerettigheter, sivile forpliktelser og rettigheter, samt rådgivning og terapi. Etter disse dagene får hver og en utbetalt 150 dollar og en viss mengde mat. Etter tre måneder følger den andre utbetalingen på 150 dollar.
Tarus Toe har ett år igjen før han er ferdig studiene på videregående skole. Han drømmer om å bli revisor. Men han plages av krigsminnene og skriver dagbok om det som hendte for å «døyve smerten».
- Iblant klemmer jeg min kone og sier; unnskyld. Vi var alle forvirret under krigen. Jeg var ikke meg selv, sier han.

Mangler penger. Det er meningen at avvæpningen skal følges opp av ett program for «Reintegration and Rehabilitation»(RR), som blant annet omfatter grunnutdanning og yrkesstudier.
- Det er en enorm oppgave å utdanne og gi yrkesopplæring til alle som avvæpnes. Tusener av mennesker er helt uten forsørgergrunnlag og henvender seg derfor til oss. RR har startet, men ikke med ønsket framgang. Hvis RR ikke lykkes, er alt vi har gjort til ingen nytte. Vi må nok gå tilbake til giverne og be om mer penger, sier Moses Jarbo, sjef for den nasjonale kommisjonen for DDRR (Disarmament, Demobilization, Rehabilitation & Reintegration)

Konflikter som spres. Daniel Opande, øverste ansvarlig for FNs styrker i landet, sier at den største utfordringen er tilbakevendingen og tilpasningen av de avvæpnede soldatene, flyktningene og internflyktningene.
- Skal vi lykkes må vi se det samme dype engasjementet fra FN, de private organisasjonene og regjeringen, som jeg opplevde i Sierra Leone, sier Opande, som ledet FNs militære operasjon i Sierra Leone fra november 2000.
- Men hittil savner jeg den målsetningen som var i nabolandet. Vi må arbeide hardt for å føre de ulike fraksjonene sammen. Faktum er at ingen har klart for seg hva de skrev under på i fredsavtalen. Eller hvilke konsekvenser det skulle få, sier Opande.
Han innrømmer også at våpen fra Liberia forsvinner over grensene. Men det viktigste nå er å få bort overfloden av lette våpen - tunge våpen er enklere å kontrollere, mener Opande.
- Vi tror for eksempel at Sierra Leone er tømt for våpen. Men, som sagt, så lenge det finnes våpen i nabolandene kan situasjonen fort forandres. En av de største truslene mot freden her, er at en ny konflikt i nabolandene drar seg over grensene, sier Opande.