Skolen skal omforme Nepal

Nepal har gjennomgått en skolerevolusjon. I 1951 gikk bare 900 nepalske barn på skole. I 1971 hadde tallet steget til 410.000 og i 2000 var hele 3.6 millioner - eller 80 prosent av totalen - innskrevet ved skoler. Nå skal de resterende 20 prosentene nås. Men Nepals skolereform balanserer i et eksplosivt politisk minefelt.

Norsk støtte. Den offentlige grunnskolen skal styrkes gjennom andre fase i en reform som på byråkratspråket heter BPEP II (Basic and Primary Education Program). De som ikke får skolegang skal nås. Kvaliteten på undervisningen skal bedres. Antallet barn som faller fra skal ned. Lavkastebarn og jenter skal prioriteres. Grunnskoletilbudet skal økes fra fem til åtte år. Skoleforvaltningen skal desentraliseres.
Norge støtter reformen med 195 millioner kroner over fem år. Marit Vedeld, ambassadesekretær ved den norske ambassaden i Katmandu, er ansvarlig for håndteringen av den norske støtten.
- Jeg tror vi står overfor en stor og viktig omveltning, men det er vanskelig å si hvor lang tid det vil ta, sier Vedeld.

Politisk minefelt. Skolens politiske rolle i Nepal er blitt stadig tydeligere denne høsten. Maoistpartiet (Peoples Party), som meldte seg ut av det etablerte politiske systemet og gikk under jorden for seks år siden, har utført en rekke sabotasjeaksjoner mot skoler og skolemyndigheter.
- Maoistene går løs på privatskolene for å vise regjeringens dårlige styringsevne, forklarer hun.
- Maoistenes krav om gratis skolegang er forståelige og har trolig bred støtte, selv om metodene ikke har det. Maoistene vil ha en fri offentlig skole for alle. Grunnskolen er offisielt gratis, men den koster i praksis likevel. Barn som ikke kan fremvise fødselsattest får eksempelvis ikke gratis skolebøker i første klasse. Det rammer de fattige, forteller Vedeld.
Fortsatt er uenigheten stor om utdanningens fokus, fagplaner og undervisning. Og maoistene er i øyeblikket lite forhandlingsvillige. 5. oktober avsatte kongen statsministeren og parlamentsvalget som skulle funnet sted i november er utsatt på ubestemt tid. Dette rammer ikke skolereformen direkte, men det gjør heller ikke situasjonen mer oversiktlig.

Ambisiøs reform. Vedeld beskriver grunnskolereformen som både ambisiøs og kompleks. Ikke minst fordi den ledes av en relativt svak forvaltning som nå forventes å gjøre et langt skritt i modernisering, og det på kort tid.
- Ett spørsmål er hvor dypt reformviljen egentlig går. Alle politiske avskygninger i Nepal er enige om at skole for alle er nødvendig, men av og til tar det utrolig lang tid før det fattes beslutninger som for oss utenforstående synes åpenbare. Kanskje finnes det motsetninger vi ikke ser. Kanskje er det ikke full enighet om at lavkastebarn bør få utdannelse, sier hun.

Urealistisk tusenårsmål. Utdanningsreformen i Nepal inngår i den nasjonale planen for fattigdomsbekjempelse (PRSP) , som blant annet er knyttet til de internasjonale tusenårsmålene om full grunnskoleutdanning for alle innen 2015. Nepal har i sin nasjonale plan sagt at det er urealistisk å få til full skoledekning før i 2020. Vedeld mener at selv det kan være vel ambisiøst.
- I det internasjonale bistandsmiljøet har vi hatt mange slike mål på vegne av fattige land. Ofte legger vi givere lista altfor høyt, slik at de fattige landene er garantert å snuble. Vi lar dem feile igjen og igjen, fordi vi skjeler til vår egen agenda. På den andre siden trenger vi store mål for å trekke oss opp, for å ha noe å hige mot. Men å smøre skjøre utdanningssystemer tynt utover brødskiva er kanskje ikke så effektfullt når det kommer til stykket. Kanskje må man gå litt gradvis, sier Vedeld.