Skremmes av kidnappingsbølge

NATO bomber sivile. Utlendinger kidnappes. Selvmordsbombere blir mer treffsikre. Meldingene fra Afghanistan har vært svært dystre i sommer.
- Vi ser at det blir gradvis verre, og vi venter at det kommer til å fortsette slik i flere år framover, sier Ann Kristin Brunborg, landdirektør for Flyktninghjelpen i Afghanistan.
Hun forteller at Flyktninghjelpen, som har 300 lokalt ansatte og 15 internasjonalt ansatte i Afghanistan, bruker stadig mer tid og penger på å beskytte sine medarbeidere.
- Når vi skal ut i felt, bruker vi veldig mye tid på å samle inn informasjon om sikkerhetssituasjonen. Alle opplysninger dobbeltsjekkes med FN og folk som har vært i de aktuelle områdene, sier Brunborg.

Protesterte mot utveksling. Kidnappinger er nå det hjelpeorganisasjonene frykter mest. I midten av juli ble to tyskere kidnappet i Wardak-provinsen sentralt i Afghanistan. Den ene tyskeren ble etter kort tid skutt og drept. Dette var det første drapet på et utenlandsk gissel i Afghanistan på over ett år. Men det var kidnappingen av 23 sørkoreanske bistandsarbeidere på veien mellom Kandahar og Kabul som virkelig slo fast at Taliban ikke bare driver en geriljakrig med selvmordsbombere og veibomber. Nå har de for alvor begynt å ta gisler også.
I slutten av juli oppfordret Talibans militære leder i Sør-Afghanistan, Mansour Dadullah, alle sine hellige krigere til å kidnappe så mange utlendinger som mulig. Ifølge Dadullah er kidnapping et svært godt pressmiddel for å få frigitt Taliban-fanger. Og han vet hva han snakker om. Dadullah var selv blant de fem Taliban-fangene som ble frigitt i bytte mot en italiensk journalist i mars i år. Afghanske myndigheter skal ha gått med på den kontroversielle byttehandelen etter sterkt press fra Italia. Frigivelsen av Taliban-fangene møtte kraftige protester fra bistandsmiljøet i Afghanistan fordi de mente dette ville inspirere Taliban til å kidnappe flere utlendinger.

Skremmende møte. Det første ferske bistandsarbeidere som kommer til Afghanistan gjør, er å gå rett i møte med sin organisasjons sikkerhetssjef. Her får de ramset opp alle farene som truer i det krigsherjede landet. De nyansatte blir blant annet advart om hvordan kidnappinger planlegges nøye: fem-seks potensielle ofre overvåkes i en periode av kriminelle som planlegger å selge dem videre til Taliban eller andre opprørere. Gisseltakerne slår så til mot den av de overvåkede som er dårligst beskyttet.
For enkelte bistandsarbeidere har møtet med beskrivelsene av det usikre Afghanistan blitt så tøft at de har sagt opp jobben og dratt rett hjem igjen.
Brunborg i Flyktninghjelpen forteller at de er svært opptatt av at de ansatte må endre rutinene sine ofte slik at det blir vanskeligere for kidnapperne å avdekke bevegelsesmønsteret deres. De ansatte drar til og fra jobben til ulike tider, og de går ikke jevnlig til de samme restaurantene. Sensitive opplysninger, som for eksempel hvor de ansatte bor, er det bare noen få som har tilgang til.
- Vi gjør alt vi kan for å minimere risikoen for å bli kidnappet, sier Brunborg.
Det er vanlig at bistandsarbeidere i Afghanistan oppfordres til å ha en såkalt evakueringsbag klar i tilfelle det bryter ut opptøyer eller de blir angrepet. I sommer har galgenhumoristiske hjelpearbeidere i Kabul begynt å vitse med at de også må ha en kidnappingsbag klar.

Vil ikke melde ifra. I slutten av juli utstedte afghanske myndighetene nye reiserestriksjoner, noe som vakte stor misnøye i bistandsmiljøet. Myndighetene bestemte at hver gang bistandsarbeidere skal kjøre ut av Kabul, må de levere en reiseplan til politiet. Men dette er uaktuelt for Flyktninghjelpen.
- Vi stoler ikke på at informasjonen forblir der den blir levert, sier Brunborg.
Flyktninghjelpen og andre organisasjoner frykter at Taliban og kriminelle grupper vil få tak i denne informasjonen. Med detaljerte reiseplaner i hånden vil det bli svært lett for dem å få tak i gisler.
Dagen Bistandsaktuelt treffer Brunborg skulle de ansatte i Flyktninghjelpen egentlig dratt ut av byen på piknik, men på grunn av de nye reisereglene, ble turen avlyst.
- Akkurat nå føler vi oss fanget i Kabul, sier Brunborg.
Reiserestriksjonene har imidlertid ikke stoppet noe av det humanitære arbeidet til den norske organisasjonen, men feltturene er blitt dyrere. Det er bare kjøreturer som må rapporteres til myndighetene. De ansatte i Flyktninghjelpen tar derfor fly hver gang de skal forlate Kabul.
- Myndighetene er svært opptatt av at de skal beskytte utlendingene. Men de må gjøre dette i dialog med bistandsmiljøet, ikke gjennom pålegg, sier Brunborg.
På tross av den forverrede sikkerhetssituasjonen kommer det ikke på tale for Flyktninghjelpen å begynne å la det afghanske militæret eller politiet eskortere dem slik enkelte andre organisasjoner gjør.
- Det er vanskelig å påstå at vi er nøytrale hvis vi kjører med en militæreskorte fra en av partene i konflikten. Det vil forhindre at vi får tilgang til noen av områdene som er utenfor myndighetenes kontroll, sier Brunborg.

Optimist allikevel. Hittil i år har ansatte i Flyktninghjelpen to ganger vært bare rundt 50 meter unna bombeangrep mot NATO-soldater.
Enkelte områder av Afghanistan regnes som spesielt farlige for utlendinger. Derfor reiser bare afghanske ansatte i Flyktninghjelpen dit. Dette gjelder blant annet deler av Vest-Afghanistan der FN er blitt beskutt med raketter. Taliban skal ha uttalt at FN er et av deres mål i området. Brunborg innrømmer at det er problematisk å holde de internasjonale ansatte unna enkelte områder.
- Vi har retningslinjer som sier at sikkerhetsregimet skal være likt for våre nasjonale og internasjonale ansatte. Men noen ganger vil utlendinger i bilene utgjøre en ekstra sikkerhetsrisiko, og dermed vil også de nasjonalt ansatte utsettes for mer fare, sier Brunborg.
Landdirektøren i Flyktninghjelpen betegner seg selv som bekymret optimist, og understreker at situasjonen i Afghanistan ikke er like ille som i Irak. Hun sier hun ikke ville vært i Afghanistan hvis hun var redd. De omfattende sikkerhetsrutinene gjør at hun føler seg trygg.
- De siste årene er har vi fått til enormt mye her. Selv om vi er i en vanskelig situasjon, får vi utrettet masse, sier Brunborg.

Afghanere i felt. På tross av all uroen føler også stedlig representant for Kirkens Nødhjelp (KN) i Afghanistan, Gry Synnevåg, seg trygg.
- I Kirkens Nødhjelp er vi bare tre nordmenn som jobber sammen med 50 afghanere. Vi blir tatt veldig godt vare på og føler at de beskytter oss. Jeg opplever ikke at det er en generell motvilje mot utlendinger. Afghanerne har vært i krig i 30 år, og de fleste orker ikke mer, sier hun.
Synnevåg har arbeidet i Afghanistan i tre år. Hele denne perioden har vært ustabil, men Synnevåg har sett et par dramatiske endringer: I fjor startet selvmordsaktivister for alvor å slå til, og nå ser det ut som om en kidnappingsbølge har startet.
Sikkerhetsrutinene til KN er skjerpet, men dette har foreløpig ikke ført til at bistandsarbeid er blitt utsatt.
- Vi har prosjekter i noen av de fattigste områdene der Taliban har sterk støtte. Vi kunne ikke klart dette hvis det ikke hadde vært for at vi samarbeider med lokale partnerorganisasjoner som har ansatte med røtter i disse områdene, sier Synnevåg.
Hun mener ikke det er etisk problematisk at feltarbeidet i stor grad utføres av afghanere.
- Det eneste etisk forsvarlige er å stille vår begrensede støtte og viten til rådighet, men la afghanerne selv være drivkraften i egen utvikling. Arbeidet utføres av lokalt ansatte i registrerte afghanske organisasjoner som har lang, anerkjent erfaring og internasjonal støtte. Arbeidet skjer i samarbeid med våre afghanske kolleger ved KNs hovedkontor i Kabul, som bistår og kvalitetssikrer arbeidet. Vi er også ute i felt så mye vi kan og som sikkerheten tillater, sier Synnevåg.

Frykter forsinkelser. Hvis kidnappingene vedvarer, frykter Synnevåg at deler av arbeidet deres kan bli forsinket.
- Vi har klart å overholde tidsfristene fram til nå. Men hvis det blir flere kidnappinger og usikkerheten øker, kan det bli utsettelser, sier hun.
KN-medarbeideren mener norske myndigheter av og til viser en manglende forståelse for hvor vanskelig det kan være å jobbe i konfliktområder med de samme strenge rapporteringskravene som gjelder alle andre steder. Sikkerheten til de ansatte er det viktigste hensynet KN må ta, påpeker hun. Og det er ikke bare den væpnede konflikten som skaper farer for organisasjonen. I noen av områdene de opererer er veiene svært dårlige, nesten uframkommelige. Spesielt de lange, glatte kjøreturene til isolerte prosjektområder i stupbratt, isolert fjellterreng kan være dramatiske om vinteren.
Synnevåg sier den største personlige prøvelsen med å være i Afghanistan er den svært begrensede bevegelsesfriheten. Hun savner gåturene i skogen og ved sjøen.
- Teater, kino og alt det der må vi klare oss uten. Men jeg har hus, hund og hage og føler virkelig at jeg bor og trives her, sier Synnevåg
Hun understreker at FN har langt strengere sikkerhetsregler enn KN.
- FN-ansatte går ikke ute i det hele tatt, sier hun.
Synnevåg går litt rundt i området der hun bor. Men ikke alene og ikke når det er mørkt. Og hun unngår de mest trafikkerte gatene.

Blir isolert. De siste åtte årene har Lars Tore Kjerland arbeidet i noen av verdens tøffeste konfliktområder. Irak, Sudan, Palestina og Sri Lanka er blant stedene han har vært utstasjonert for Flyktninghjelpen og Røde Kors. Nå er han Norges Røde Kors' representant i Kabul der han overvåker byens eneste organiserte ambulansetjeneste.
- Sammen med Irak er Afghanistan det tøffeste stedet jeg har arbeidet fordi bistandsarbeidere er direkte mål i konflikten. Det begynner å bli ganske vanskelig å drive humanitært arbeid her, sier Kjerland.
På grunn av den pågående krigen er store deler av Afghanistan utilgjengelig for Røde Kors. Kjerland arbeider utelukkende i Kabul. Han synes det er veldig synd at de strenge sikkerhetsreglene fører til at han og de andre bistandsarbeiderne blir isolert og går glipp av verdifull kontakt med det afghanske dagliglivet.
Røde Kors-medarbeideren har sett en gradvis forverring av konflikten siden han kom til Afghanistan i februar i år. Ved ambulansetjenesten har de registrert en jevn økning i både antall angrep og antall drepte. Det toppet seg 17. juni da en politibuss ble sprengt i luften i Kabul. Kjerland er selv ikke med på utrykninger, men hans afghanske kolleger var svært rystet etter det kraftigste angrepet som har rammet Kabul siden den amerikanske invasjonen i 2001. De forteller om et kaotisk åsted der redde og aggressive politifolk veivet med pistoler og geværer. Minst 35 mennesker ble drept og et usikkert antall politifolk og sivile fikk alvorlige skader i angrepet mot bussen.

Anders Sømme Hammer er norsk frilansjournalist.