Solheims nye høyre hånd

Han satt hjemme i Sør-Afrika og spiste middag med familien da utviklingsminister Erik Solheim ringte. Om han kunne tenke seg å bli ny statssekretær?
- Jeg ble veldig glad da jeg fikk tilbudet, og var ikke tvil om at jeg ville ha jobben. Dette er en mulighet jeg ikke kan gå glipp av, sier 38 år gamle Håkon Arald Gulbrandsen.
Dermed ble tiden som ambassadesekretær på ambassaden i Pretoria kortere enn planlagt. 27. november overtok han som statssekretær for utviklingssaker i Utenriksdepartementet etter Anne Stenhammer. Han rakk ikke engang å få med seg flyttelass, kone og tre barn hjem til Norge. De kommer først etter jul.
Han må belage seg på å være en del alene i kontorene til politisk ledelse på Victoria Terasse - med en sjef som pendler mellom Utenriks- og Miljøverndepartementet.
- Vil du som statssekretær få større spillerom og innflytelse enn din forgjenger nå som Solheim er «dobbeltstatsråd»?
- Vi får se. Det er nok viktig at jeg er mer til stede her siden han også er i et annet departement, men Solheim er jo uansett den formelle statsråden for utviklingsarbeidet, og vi kommer til å ha mye kontakt. Jeg ser det som veldig positivt at Solheim har begge saksfelt, siden sammenhengen mellom miljø og utvikling er så sterk, sier Gulbrandsen.

Fra embetsmann til politiker. Gulbranden tok juridisk embetseksamen i 1995, og jobbet som konsulent i Sosial- og helsedepartementet og som advokatfullmektig i Norsk Rutebilarbeiderforbund. Deretter gikk han aspirantkurset i Utenriksdepartementet, og var tre år på ambassaden i Damaskus. Tilbake i Norge, jobbet han i UDs globalavdeling, blant annet med menneskerettighetsdialog i Indonesia, Vietnam og Kina. I Sør-Afrika hadde han ansvar for utviklingssaker.
- Det var en bred og interessant portefølje jeg hadde i Sør-Afrika, hvor temaer som godt styresett, urfolk, handel og menneskerettigheter sto sentralt. Vekslingen mellom utviklings- og utenrikspolitikk var spennende, og jeg synes det er et utrolig privilegium at jeg nå skal få jobbe med det jeg er veldig interessert i på et politisk nivå. Det gir mulighet til å gjøre noe ekstra, som jeg ikke kan som vanlig tjenestemann, sier den ferske statssekretæren.
Han ser ingen store problemer i det å hoppe fra embetsmann til politikerrollen.
- Jeg skjønner at det er to ulike roller, og mener det bør gå bra. Som politisk ledelse har vi en mer overordnet funksjon, samtidig er mye av tenkningen og arbeidet faktisk nokså likt.

Kjør debatt. Noen hjertesaker innenfor utviklingspolitikken vil han ikke ut med.
- Foreløpig er jeg i en lytte- og-lærrolle, og har ingen programerklæringer. Politikken ligger jo der allerede. Nå gjelder det å få oversikt, slik at jeg kan gjøre en best mulig jobb som statssekretær.
- Men jeg er interessert i å få trøkk på debatten i det offentlige rom, at det diskuteres hvilken retning vi må gå for å få en mer effektiv bistand.
Fra Sør-Afrika har han fulgt den hjemlige debatten, blant annet kritikken som har kommet mot Solheim om at det foregår en dreining bort fra det langsiktige utviklingssamarbeidet til mer «ad-hoc»-bistand basert på norske egeninteresser.
- Jeg synes generelt at den norske utviklingsdebatten er relevant. Men jeg er ikke enig med dem som snakker om nedjustering av langsiktig bistand. Vi må ha begge deler, både den langsiktige og den som er mer knyttet til Norges komparative fortinn. Store satsingsområder som helse og utdanning er langt fra glemt, så jeg synes ikke kritikken treffer helt.