Sosiokultur og bistand
MANGE bistandsarbeidere vil nikke gjenkjennende til Håkon Spigseths virkelighetsbeskrivelse i siste Bistandsaktuelt, der han blant annet beskriver mange afrikaneres forhold til tid og tidsfrister. Men det er bare en del av virkeligheten han beskriver.
Det finnes mange andre afrikanske virkeligheter. Arbeidsomme og travle jordbruksfolk på landsbygda. Nomadefolk. Urfolk. Bykulturer - både i storbyer og landsbyer. Byråkratier med folk i dress og slips. Noen ganger beveger man seg mellom ulike sosiokulturelle grupper og situasjoner til ulike tider av døgnet. Byråkrat eller politiker om dagen - medlem av tradisjonelt stammesamfunn med dets samværsformer og beslutningsmekanismer om kvelden. Poenget mitt er at det er stort mangfold.
At vi er ulike og nærmer oss virkeligheten på forskjellige vis, gjør verden til et mye mer spennende sted å være, enn hvis alle var helt like. Likevel kan vi ikke romantisere sosiokulturelle forhold på en slik måte at vi bruker det som en forklaring på - og unnskyldning for - at millioner av afrikanere lever i fattigdom. Det som kan oppleves som eksotisk og flott av oss som har en økonomisk og sosial trygghet å vende tilbake til, har ofte fornedrende konsekvenser for dem som må leve med resultatene og mangel på framtidshåp.
NORAD STØTTER bestrebelsene på å ivareta kulturelt mangfold, tradisjoner og kunstuttrykk i Afrika. Samtidig støtter vi de kreftene som ønsker endring. De som ønsker økonomisk og sosial vekst, demokratisering og rettferdig fordeling. Internasjonal tilstedeværelse og bistand, er en inngripen. Vi har helt klart valgt side med de som arbeider for samfunnsendring. Vi er invitert til nettopp det. Ikke bare av myndigheter, men også av organisasjonsliv og næringsliv.
Dette betyr ikke at vi skal trykke våre verdier, våre måter å gjøre tingene på, eller våre prioriteringer ned over hodene på afrikanerne. Snarere tvert i mot. Respekt for afrikanernes - og andre bistandsmottakeres - rett og plikt til å bestemme og skape sin egen framtid, har lenge vært det aller viktigste prinsippet i norsk langsiktig bistand. Vi er sikkert ikke alltid like flinke til å etterleve det. Både fordi vi blir utålmodige etter å se resultater, men også fordi vi er nødt til å ha kontroll med hvordan norske skattebetaleres penger forvaltes.
DET ER IKKE RIKTIG, når Spigseth skriver at «sosiokulturelle forhold og deres betydning for utvikling blir ignorert i utviklingsplanlegging». I likhet med miljøkonsekvenser og økonomisk bærekraft, er sosiokulturelle forhold blant de obligatoriske sjekkpunktene i den relativt omfattende prosedyren som ethvert tiltak må gjennom før vi kan utbetale penger.
Å bli overrasket eller indignert over at Afrika sliter med store problemer, på tross av at Norge har gitt god bistand i årevis, er å tillegge bistanden generelt, og den norske spesielt, altfor stor betydning. Vi er der for å bidra til en utvikling landene selv velger. Men vi kan ikke utvikle Afrika. Det må afrikanerne ta ansvar for selv.
Noen land har klart det, som Botswana og Namibia. I andre land går utviklingen i feil retning. På grunn av dårlig styresett, aids og krig. Jeg er redd det kommer til å ta lang tid, kanskje flere generasjoner, før trenden snur og velstand vil prege den jevne afrikaners hverdag.
For at våre bidrag skal være mest mulig effektive, må vi hele tiden være på leting etter bedre måter å gjøre tingene på. Vi må bli flinkere til å innse at langsiktig bistand må ha et langsiktig perspektiv. Samfunnsendring er en langsiktig prosess. Det er dessverre langt mellom de kjappe løsningene som kan gi langsiktige virkninger.
VI SKAL BRUKE MER krefter på å analysere situasjonen vi skal bidra inn i og hvordan vi kan bidra. Hva er mottakernes egentlige prioriteringer? Hva gjør myndighetene, organisasjonslivet og andre givere? Hvilke partnere i det sivile samfunnet har reell folkelig forankring? Hva gjør oss spesielt godt egnet til å satse norske ressurser akkurat her? Hvordan kan vi bidra til vekst og unngå framtidig avhengighet av enda mer bistand? Vil det at vi bruker ressurser på én sektor ha skadevirkninger på en annen? Mange spørsmål skal stilles og besvares.
Derfor har NORAD omorganisert staben, jobbet fram nye arbeidsverktøy og lagt om arbeidsmetodene. Fordi vi ser at verden er i endring og at vi må møte utfordringene på nye måter. Å skaffe mer kunnskap om den virkeligheten vi skal bruke ressursene på, er blant de viktigste grunnene til omstillingen av NORAD.
Tove Strand er direktør i NORAD - Direktoratet for utviklingssamarbeid.