– Sterkere giverstyring

Espen Villanger, økonom og forsker ved Christian Michelsens Institutt i Bergen, mener det økte fokuset på mottakerstyring av bistanden handler mye om fine ord og lite om praktisk politikk.

- Kondisjonaliteten har aldri vært så sterk som nå. Men den kalles noe annet. Tidlig på 1990-tallet var det greit å snakke om betingelser i bistanden. Nå vektlegges lokalt eierskap, men i praksis er kravene minst like strenge. For eksempel heter det at strategier for fattigdomsreduksjon skal være mottakerlandets egne, men kravene som følger med er til forveksling de samme som under strukturtilpasningsperioden.
En annen trend forsterker giverlandenes politiske styring:
- Bistanden dreies mot de landene som giverlandene mener fører en sunn politikk. På 1990-tallet hersket en utbredt enighet om at bistand hadde resultater på mikronivå, ved at noen mennesker fikk det bedre på grunn av bistandsprosjekter, men at resultatene var fraværende på makronivå. Konklusjonen var basert på et par studier fra 1990-tallet som ikke fant noen sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst. Men i 1997 kom en ny studie, som viste at bistand virket også på makronivå, så lenge den ble gitt til land som førte en «sunn politikk». Dette ble fulgt opp i Verdensbankens rapport «Assessing Aid» i 1998.
Villanger har liten sans for argumentasjonen:
- Hva med de landene som gjerne vil føre en god politikk, men som ikke har mulighet for det? Det går dessuten ikke an å bygge politikken på et par studier på denne måten. Det har i ettertid kommet betydelige innvendinger mot konklusjonene i «Assessing Aid». Fjernet man et par av landene i undersøkelsen så raste hele resonnementet sammen, sier Villanger.

Powered by Labrador CMS