Stigmatisering i hiv/aids-debatten

Resultatet av denne konflikten var at begge grupper ble totalt utelatt, fordi islamske stater, med støtte fra Cuba, Russland, Kina, flere afrikanske land samt Vatikanet, satte seg sterkt imot at de i det hele tatt skulle nevnes i slutterklæringen. Prostituerte ble, i likhet med sprøytenarkomane, totalt strøket fra listen, og i stedet for homofili samlet man seg til slutt om begrepet seksuell praksis.
I løpet av de siste årene har begrepet homofili delvis erstattet begrepet homoseksualitet, både i den akademiske og politiske debatten i Norge. Som kjent betyr homofili «kjærlighet mellom to av samme kjønn», og det reflekterer dermed ønsket om å fokusere på noe som går utover seksuell praksis, og som sidestilles med heterofili - «kjærlighet mellom to av motsatt kjønn». Homoseksualitet er da et viktig aspekt ved homofili, slik seksualitet generelt er en svært viktig side ved menneskers liv og identitet.
Selv om den økte bruken av homofili i norsk språk og debatt er et viktig skritt på veien mot de homofiles anerkjennelse og rettigheter, er det fremdeles et behov for begrepet homoseksualitet, blant annet i hiv/aids-debatten. I diskusjoner om hiv-overføring blant risikogrupper kan homoseksualitet faktisk være det mest dekkende. I denne sammenhengen er det nettopp seksualiteten som er i fokus. Det er den seksuelle praksis, hetero- eller homo-, ikke i hvilken grad man definerer sin legning og identitet som homofil eller heterofil, som bestemmer i hvilken risikogruppe man eventuelt skal plasseres.

Begrepsforvirringen forsterkes av at debatten ofte dreier seg om dokumenter og forhandlinger som foregår på engelsk, og der «homosexuality» omfatter både homoseksualitet og det vi, blant annet i Norge, omtaler som homofili. Når det i originalteksten ikke settes et skille mellom disse begrepene, er det vanskelig å oversette på en måte som både reflekterer innhold og ivaretar alle hensyn.
Dessuten byr også begrepet homoseksualitet på problemer, fordi det omfatter både menn og kvinner som har sex med noen av samme kjønn. Generelt kan man si at den reseptive part i mannlig homoseksuell praksis er spesielt utsatt, dersom det praktiseres anal sex. Homoseksuelle kvinner, derimot, tilhører en av de minst utsatte gruppene med hensyn til hiv/aids-problematikken. Disse kvinnene er faktisk mindre utsatt enn heteroseksuelle kvinner. Når det hevdes at kvinner biologisk sett utgjør en risikogruppe, omfatter dette først og fremst kvinner med heteroseksuell praksis, og sårbarheten skyldes blant annet at vagina er utsatt for sår og påfølgende smitte under samleie.
Videre hevdes det at kvinner av biologiske og sosiale årsaker er mer utsatt for hiv-smitte enn menn. I enkelte av de hardest rammede områdene i Afrika er hiv-raten tre til fem ganger høyere blant kvinner enn blant menn. I tidlige stadier av epidemien er det en tendens til overvekt av smittetilfeller blant menn, men i senere stadier øker andelen av kvinner. Av alle hiv/aids-tilfeller i Afrika sør for Sahara er det 55 prosent kvinner, men på verdensbasis er flere menn enn kvinner smittet av hiv. Ved utgangen av år 2000 levde 18,3 millioner menn og 16,4 millioner kvinner med hiv/aids. Denne statistikken skiller ikke mellom ulike typer seksuell praksis. De globale og regionale tallene skjuler også store variasjoner i samfunnsmessige forhold som kan medvirke til økt smitterisiko. Marginalisering av utsatte grupper på grunnlag av sosio-økonomisk status eller kjønn kan gå på tvers av kategorier som tar utgangspunkt i seksualitet.
I kjølvannet av hiv/aids-epidemien, dukker det også opp andre begreper som har med seksualitet og seksuell praksis å gjøre. Ett av disse er menn som har sex med menn (MSM). MSM utgjør en spesielt utsatt gruppe fordi anal sex lettere fører til hiv-smitte enn vaginal sex. Dette dreier seg om menn som av ulike årsaker har en homoseksuell praksis, gjerne fordi ytre rammer ikke tillater dem å ha sex med kvinner. Det kan for eksempel gjelde svært mannsdominerte miljøer som fengsler eller militærforlegninger. Mange av disse mennene, kanskje til og med de fleste, vil ikke selv definere seg som homofile, og dersom de ytre rammebetingelsene endres, vil mange gå tilbake til sin heteroseksuelle praksis. Fordi MSM i noen tilfeller kan defineres som en situasjonsbetinget homoseksualitet, er det også mange homofile som ikke vil plasseres i denne kategorien.


Hvilke begreper skal man så benytte seg av? I aids-debatten har man gjerne to målsettinger: begrepsmessig klarhet og politisk aksept. I internasjonale såvel som nasjonale politiske forhandlinger, kan disse målsettingene ofte stå i konflikt med hverandre og kreve kompromissløsninger, fordi man i søken etter avgrensende kategorier ender opp med begreper som enkelte av FNs medlemsland nekter å godta. Dette kan skyldes at begrepene, i medlemslandenes øyne, har et altfor spesifikt og «støtende» innhold. Det var dette man erfarte i New York. I slike tilfeller er det vanskelig å vite hvilke kompromisser man skal være villig til å inngå, og resultatet blir gjerne at man ender opp med svært vide begreper. Det blir da opptil medlemslandene å definere hvilket meningsinnhold man vil legge i dem, og, ikke minst, hvilke mennesker som skal inkluderes eller ekskluderes når den nasjonale politikken utformes etter FNs internasjonale retningslinjer.
At man i slutterklæringen til aidskonferansen omsider samlet seg om seksuell praksis, kan i denne sammenhengen virke både tamt og nærmest innholdsløst. Det illustrerer vanskelighetene ved å sette klare skillelinjer, men først og fremst reflekterer det enkelte medlemslands manglende vilje til å se en virkelighet som er smertelig for svært mange, også i deres eget land. Dette er med på å undergrave respekten for og rettighetene til de som allerede er smittet av hiv, eller de som befinner seg i en risikogruppe. Det gjenstår å se om ordene nå er sterke nok til å bli omformet til praktisk og konstruktiv politikk.

Alle kategoriseringer har sine svakheter, men i nasjonal og internasjonal politisk debatt, og kanskje spesielt i forhandlinger om FN-dokumenter og erklæringer, kommer man ikke utenom enkelte slike grupperinger. Uten fokus blir det meste diffust. Det er også begrenset hvor mange grupper, undergrupper og utdypende forklaringer man kan komme opp med før ordene mister både kraft og interesse. En viss generalisering er ofte nødvendig, og å definere en risikogruppe betyr ikke nødvendigvis at alle medlemmer i gruppen er utsatt for like stor risiko.
Men både aktørene i den politiske debatten og representanter for gruppene, er tjent med en klargjøring av forskjeller og sammenfall mellom begreper som florerer i aidsdebatten. I debatten om hiv-spredning er hovedmålet at man skal avdekke risikogrupper der en spesiell innsats er påkrevd i kampen mot aids. Dette målet bør styre begrepsvalg og definering av grupper. I den grad det er nødvendig med kompromissløsninger, bør de også styres av dette overordnete målet.
Dette handler ikke om flisespikkende semantikk, men om å iverksette effektive tiltak der de er mest påkrevd. Ikke minst handler det om å hindre ytterligere stigmatisering av sosialt og helsemessig sårbare grupper.

Ida-Eline Engh arbeidet som juniorekspert i FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, fram til mai i år. Nå jobber hun med hiv/aids og matsikkerhet ved Institutt for menneskerettigheter.