Storstilt tele-satsing med NORAD-lån

Den 25. mars 1997 sendte Telenor Invest AS en søknad til NORAD om lån og garantier til GrameenPhone, et bangladeshisk selskap som eies 51 prosent av den norske teleoperatøren. I søknaden antydet Telenor at prosjektet i løpet av 10 år ville føre til at det ble etablert 50 000 mobiltelefoner i landsbyene, noe som igjen skulle bety et tilsvarende antall jobber for lokale «village phone ladies» - muligens langt flere jobber.
I begrunnelsen for å innvilge lånesøknaden framhevet NORAD at prosjektet kunne «bidra meget til å forbedre fattige kvinners økonomiske kår».

Beklager treghet. Ved utgangen av mars i år var det gått to år siden prosjektet startet, og ifølge planen skulle det ha vært 2400 «telefondamer» på plass.
- Dessverre er det bare blitt 300, sier GrameenPhones informasjonsdirektør Helge Dietrichson, som har bakgrunn fra Telenor.
- En årsak er at det har vært enklest å få til en utbygging i tettbygde strøk. Det er også slik at det direkte ansvaret for driften av disse landsbytelefonene ligger hos Grameen Telecom - et underselskap av Grameen Bank, og ikke hos oss. Men det går noe sakte, medgir han.

Sterkt eksponert. Etableringen av «village phone ladies» har vært en mye omtalt side ved den norske mobiltelefon-satsingen i det fattige sørasiatiske landet. Ideen var at hver «phone lady» skulle drive en slags mini-sentral for salg av telefontjenester (med utgangspunkt i GSM-systemet) - til glede for de øvrige beboere i landsbyen.
- Slike landsbytelefoner er svært viktige, blant annet for å bedre helsetilbudet. Skal man ha tak på lege i dag må man bruke sykkel eller ta beina fatt. Med telefon kan man bare ringe etter legen. I tillegg kan man få rådgivning der og da, tilføyer Helge Dietrichson.

Grameen-lån. Som et ledd i landsbysatsingen skulle «village phone ladies» få spesielle lån i Grameen Bank - til å kjøpe telefon og abonnement fra GrameenPhone. Et eget selskap, Grameen Telecom, ble etablert for å organisere lånevirksomheten.
Ifølge Dietrichson har Grameen Telecom planer om å få til mellom 5000 og 6000 slike «village phone ladies» i løpet av 1999. Selv tror han halvparten vil være mer realistisk.
Direktør John E. Larsen, som er økonomi-ansvarlig for prosjektet ved Telenors hovedkvarter i Norge, er enda mer beskjeden:
- Jeg tror det blir 1000 i løpet av dette året, sier han.
For «næringslivs-abonnenter» er imidlertid resultatet av GrameenPhone-satsingen til Telenor langt bedre: 36 700 abonnenter så langt - mot planlagte 55 200. Dette betyr samtidig at de mye omtalte landsbykvinnetelefonene i mars i år utgjorde færre enn 1 prosent av det totale antallet abonnenter.

Ingen landsby-rabatter. I sin søknad til NORAD opererte Telenor med ulik pris på tellerskritt for ulike typer abonnementer - noe som innebar en subsidiering av landsby-telefonene. For de sistnevnte skulle prisen være 32 øre minuttet i «peak hours» og 16 øre på mindre belastede tidspunkter.
Men de rimelig tellerskrittene for landsbyene er det ikke blitt noe av. Prisen er derimot blitt det dobbelte, på linje med prisen som næringslivet betaler, innrømmer Dietrichson.
Den skisserte subsidieringen av landsbyenes tilknytningsavgift og abonnementspris er heller ikke blitt realisert. Tanken var at «village phone ladies» i utgangspunktet bare skulle betale en sjettedel av det de nå må betale. En telefondame, som kanskje har en inntekt på 300 kroner i måneden, må i dag betale et engangsbeløp tilsvarende drøyt 400 kroner, mens abonnementet koster om lag 40 kroner per måned.

Høy avkastning. Derimot regner GrameenPhone med at prosjektet skal bli svært lønnsomt.
- Planen er en total avkastning på rundt 30 prosent, og mellom 800.000 og én million abonnenter etter ti år, sier GrameenPhones administrende direktør Trond Moe til Bistandsaktuelt.
I Telenors søknad til NORAD var det også anslag om gode fortjenester. Beregningene viste at med en halv million abonnenter, ville GrameenPhone i løpet av de første ti år ha en samlet netto profitt på nesten 2,5 milliarder kroner. Ifølge NORADs egne beregninger tilsvarer dette en avkastning på hele 33,6 prosent.
Også med 200 000 abonnenter ville prosjektet være god butikk: Avkastningen ville da være ca. 23 prosent. Ved 150 000 abonnenter ville avkastningen bli på ni prosent. NORAD konkluderte derfor med at «Prosjektets lønnsomhet og soliditet synes å være meget god». For øvrig er det også dette budskapet GrameenPhone-deltakerne sprer i de såkalte «rette» miljøer.

Investeringer doblet. Såkalt «break-even», eller balanse, for prosjektet er beregnet allerede etter tre år, i løpet av år 2000. Ifølge Helge Dietrichson er dette et realistisk mål.
De samlende investeringskostnadene for GrameenPhone var opprinnelig i overkant av 450 millioner kroner, inkludert NORADs lån og garantier.
Senere er prosjektet blitt utvidet, og investeringsbeløpet er blitt mer enn fordoblet. Samlet er det nå snakk om ca. én milliard kroner (124,4 mill. USD). Investeringene i GrameenPhone skal fordele seg med 52,4 prosent fra de fire aksjonær-gruppene, og 47,6 prosent fra eksterne kilder. NORADs 75 millioner kroner inngår her. For øvrig er planen å låne resten fra Verdensbanken, Asiabanken og andre store utviklingsbanker.

- Et avgjørende lån. For NORAD er 75 millioner kroner i lån og garantier den største summen som noen gang er bevilget i en slik sammenheng. Lånebetingelsene er 3,4 prosent rente og en nedbetalingstid på 10 år. Denne begynner å løpe etter en avdragsfri periode på 42 måneder etter at hele lånet er blitt utbetalt. Til nå er 35 millioner betalt ut.
- Kunne Telenor ha klart seg uten støtten fra NORAD?
- Her er det jo ikke bare snakk om penger, men også om å oppnå politisk «goodwill». Et lån fra NORAD er bra i en slik sammenheng, sier Telenors John E. Larsen som er direktør i konsernets avdeling Corporate Finance.
- Dessuten er det et billig lån, gitt på gunstige vilkår. Det er klart at dette forretningsmessig er bra for oss.