Studentenes hverdag – en daglig kamp om stoler
KAMPALA (b-a): For 20 år gamle Patience Atuhaire er det ikke uvanlig å bruke mesteparten av natta til å lese til avsluttende eksamener på videregående skole. Det har blitt rutine etter at hun var ferdig med barneskolen. Det gjaldt å nå det siste målet hennes; å stå på eksamenene og kunne begynne på Makerere-universitetet med stipend fra staten.
- Jeg har alltid drømt om å gå på universitetet. Jeg leste om natta for å være sikker på at jeg klarte eksamenene, sier Atuhaire.
Men da eksamensresultatet kom, ble Atuhaire sjokkert. Hun hadde bestått, men fikk ikke stipend. Staten sponser bare 4000 av de 15000 studentene som er kvalifisert for universitetsutdanning. Av de 4000 studentene går 2500 på Makerere.
Søstrene betalte. - Jeg kommer fra en arbeiderfamilie, og foreldrene mine har ikke råd til å betale skolepengene som må til for at jeg kan ta privatisert utdanning ved universitetet, sier Atuhaire - den yngste jenta i en familie på syv.
Men det var i fjor. I dag studerer hun ved et av de mest prestisjefulle universitetene i Øst-Afrika, mer enn en seks timers kjøretur fra landsbyen hennes Sheema i Bushenyi-regionen.
De eldre søstrene hennes bidro med nesten 12 000 kroner for at Patience kunne ta en treårig utdanning ved Makerere.
Skuffet. Men forventningene og spenningen har avtatt.
- Først følte jeg ærefrykt for de imponerende bygningene og stedets storhet, men nå må jeg si at jeg er skuffet. I utgangspunktet ville jeg studere massekommunikasjon, men ble tilbudt samfunnsvitenskap. Jeg begynner å like kurset, selv om studiemiljøet er tettpakket, forklarer hun.
Ifølge Atuhaire, har hun ingen anelse om hvor mange kilometer hun beveger seg på universitetsområdet hver dag for å følge de forskjellige forelesningene.
- Fakultetet vårt har ikke nok rom, så forelesningene er spredt utover hele området. Og når du kommer frem, er forelesningssalene så fulle at du av og til må stå utenfor for å høre gjennom vinduet.
Privilegert. Dette var ikke Atuhaires forestilling av universitetsutdannelse.
- Av og til savner jeg komforten på landsbyskolen. Der var vi i det minste garantert en sitteplass og hadde tilgang til lærerne. Her er det umulig. Vi har ikke en gang veiledere, sier hun.
Hun er også misfornøyd med registreringsprosessen ved universitetet.
- Vi kaster bort mye tid på å stå i kø. Hele systemet er unødvendig tungrodd. Hvorfor tar de ikke i bruk datamaskinene de har fått? spør hun.
Men på tross av alle utfordringene er Atuhaire stolt over å være det hun kaller «en av de få heldige som kommer inn på universitetet i Uganda.»
- Jeg føler meg privilegert som går på Makerere. På et tidspunkt var jeg ikke sikker på at jeg skulle klare det siden jeg ikke fikk stipend, men søstrene mine hjalp meg. Også mange av vennene mine i landsbyen drømmer om en plass her - og gjør et stort nummer ut av at jeg går på universitetet, sier hun.
