Svingdørskulturen i bistanden

Man skal ikke grave mye for å se at NUPIs nye leder Jan Egeland, som Tvedt vier spesiell oppmerksomhet, ikke er alene om å bemanne svingdørene i det norske godhetsregimet. Det vil den se som tar bryet med å legge stabslistene fra norske forskningsmiljøer ved siden av, for eksempel, de for statssekretærer, nordmenn i lukrative, skattefrie Verdensbankstillinger og oppdrag, eller i konsulentselskaper, gjerne registrert i mer skattevennlige land.
Svingdørssyndromet er velkjent. Tvedt har bare satt navn på det. Norsk navn. Den store nyheten er vel at dette i det hele tatt er en nyhet. Kanskje ville det få for store konsekvenser for for mange hvis man skulle ta det på alvor? En Barth Eide, en Holst eller en Haaland Matlary er tilfeldige eksempler på navn vi finner fra forskjellige fora innenfor utredning, media, forskning og utenriks- og forsvarspolitikk. De har innlagte hvileskjær fra offentlige verv med oppdrag i akademia. Men er slikt alltid betenkelig? Er ikke kompetanse betinget av nærhet og erfaring, og nettverk kilden til erfaringsutveksling og berikende, ja endog nødvendig kommunikasjon?

Ja, hvor går egentlig grensen mellom å kunne et område, og det å være det for nært? Ta for
eksempel dette: En meget ettertraktet kompetanse, tidligere statssekretær, konsulent i Verdensbanken, rådgiver i FN, og konsulent i Econ - Olav Kjørven. Han har til og med tatt flere runder i døra. Er det helt uproblematisk at man, som Kjørven, først rekrutteres fra Verdensbanken til Utenriksdepartementet, dernest utformer norsk politikk overfor Verdensbanken én dag, implementerer den fra Verdensbankens kontor på Pennsylvania Avenue den neste, for så å evaluere sin gamle politikk fra Econs kontor i Oslo den tredje, før han går tilbake til en ny Verdensbank og senere FN-toppjobb? Er dette bare optimal ressursbruk?
Alejandro Bendaña leder den internasjonale korrupsjonsgruppen IICG, og i sin nye bok «Fighting Corruption: A Southern Perspective» utfordrer han selve korrupsjonsforståelsen. Bistand, privatisering, private-offentlige oppdrag og dype korruptive strukturer gjør habilitet og uavhengighet til kjernepunkt: Et strategisk skifte i fokus eller en skjult føring i oppdragsbeskrivelse kan åpne eller lukke for muligheter for viktig innsikt. Habilitet blir ikke bare et spørsmål om å sikre akademisk kvalitet. Svingdørssyndromets incestuøse natur har å gjøre med mulighet for sannhet så vel som manipulering. Uten habilitetsbasert tillit mister vi muligheten til å handle rett. I Storbritannia stoppet nylig Tony Blair en rettsforfølgelse av et 43-milliarder-punds flysalg til Saudi Arabia. Rettsaken svekket kampen mot terror ved å ramme en god alliert, mente Blair. At den sikret britisk BAE storkontrakter og arbeidsplasser, nevnte han ikke. «Hver gang britiske ministre reiser utenlands og prediker for korrupte diktatorer, vil de få dette i fleisen!» skriver Bendaña.
Det er i denne sammenhengen ekstra betryggende at korrupsjonsjeger Eva Joly har kommet på den norske banehalvdelen med sin erfaring fra det dypkorrupte Frankrike. Hun tror ikke vi i Norge er spesielt uskyldige. Etter noen måneder hos Verdensbanken i vår fikk Joly mer å slite med enn godt var. Hennes samarbeidspartner denne våren, Wolfowitz, ble av utviklingsminister Solheim rost for sin nulltoleranse for korrupsjon. Han har nettopp måttet gå på grunn av - korrupsjon. At det tok nesten to år før korrupsjonen fikk denne konsekvensen, har få fått med seg.

Egeland er ikke anklaget for korrupsjon. Men han ser heller ingen habilitetsproblemer med sine runder i svingdøra. Men vi andre bør nok, som Tvedt, likevel kunne stille noen spørsmål: Når blir kompetanse og erfaring til noe som undergraver nødvendig avstand i nye oppdrag? Er det nok å bytte hatter og visittkort? Og: Er det sant at vi har så få kompetente her i landet at gjenbruk er nødvendig?
I tillegg til kompetanse, egeninteresse og nettverk kommer selvsagt ambisjonen om økonomisk makt og innflytelse inn og kompliserer fortellingen om det norske godhetsregimet. I forholdet til FN åpner dette for nye spørsmål. Utviklingsminister Erik Solheim redegjorde 19. april 2006 for sitt krav om flere nordmenn inn i FN-apparatet, der vi med dagens 80 ansatte er «underrepresentert». Regnestykket er tvilsomt. Befolkningsmessig utgjør Norge godt under 1 promille av et samlet FN. Men vi var FNs syvende største bidragsyter i fjor, og det gir oss økonomiske rettigheter, mener Solheim. Se det var mer ærlig! Men bør vi bruke slik logikk som rambukk for å kreve dører - svingdører - åpnet spesielt for nordmenn, eller skal vi respektere verdensorganisasjonens naturlige plikt til å ansette etter kompetanse og nasjonal representativitet, og ikke økonomisk makt? Skjønner vi i tilfelle rekkevidden av slike norske krav?

Norges omdømme i verden kan for tiden synes å være teflonbeskyttet med saker som miljø, velferdsstat og gjeldsslette på skrytelista. Men dette trenger ikke vare lenge med de karriereambisjoner regjeringen har overfor FN. Det kan være lurt å ta svingdørsdebatten alvorlig: Vi bør snakke mer dempet om «good governance» og «nulltoleranse for korrupsjon» som betingelse for den hjelp vi bringer til de fattigste landene, land som vi ensidig stempler som korrupte. Statoil i Iran og Kværner i Guantanamo gir grunn til ydmykhet. Kanskje vi rett og slett bare skal satse på å øke arbeidet med egen kompetanse, korrupsjon og habilitet i første omgang? Et sted å begynne er å flytte korrupsjons- og habilitetsjeger Joly til et nytt, uavhengig kontor lagt under det øvrige rettsapparatet. Bort fra godhetsregimets svingdørs-miljøer.

(Kronikken har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende.)

John Y. Jones er seniorrådgiver i organisasjonen Networkers South-North.