Sykt eller friskt?

Lege Ole Halgrim Evjen Olsen har fått mye spalteplass i mediene etter avslaget av en søknad om seks millioner kroner til nødhjelp for 300 000 mennesker i hospitalets nærområde i Tanzania.

Publisert

Spørsmål om størrelsen av nødhjelpskassa i forhold til oljefondet skal jeg la ligge. Det som forundrer meg er: Hvorfor er det behov for så mye penger til nødhjelp etter å ha drevet omfattende utviklingsarbeid i området i over 30 år?
Etter disse 30 år med millionbeløp fra NORAD og norske misjonsvenner - har ikke folket en god nok økonomi til å kjøpe korn ved avlingssvikt? Har ikke folket en organisert styrke og tyngde slik at de kan kreve sin rett (mat) fra myndighetene? Har de ikke en klar bevissthet omkring sparing og planlegging slik at de kan leve med de lokale klimavariasjonene? Hva skjer neste gang det blir avlingssvikt? Grunnen sies å være tørke, regnet kom for sent, avlingene tørket opp.
Kanskje grunnen er en annen? Kanskje har folket endret sine forsiktige matdisposisjoner?
Kanskje har befolkningen sluttet å tenke på framtiden - fordi sykehuset er der. Om de er syke eller sultne blir det alltid en råd når de går til sykehuset. Hvis bare noen av mine mistanker er berettiget er det fare på ferde. Sykdommen som folket rundt Haydom kan ha fått, heter bistandsavhengighet. Det er en lei sykdom som du etter lengre tid kan dø av. Den er ikke lett å oppdage, den kommer snikende over mange år, og er enda verre å kurere. Jeg håper i det lengste at Haydom sykehus ikke er infisert med slike bakterier. Alle vi som arbeider med utvikling strever med disse bakteriene. De er allerede tilstede i mye bistandsarbeid, også det jeg har arbeidet med i Strømmestiftelsen. Vi tror vi gjør det beste for de fattige, men så blir det ikke godt nok. Kanskje derfor er utviklingsarbeid så krevende og engasjerende for oss som jobber med dette til daglig.
Jeg kjenner Haydoms historie meget godt. Haydom har gjort tusener friske både på legeme og sjel. Men mangelen på langsiktighet og bistandstenkning har bekymret meg lenge. Derfor er kanskje det bitre nødhjelpsavslaget allikevel en god medisin - hvis folket nå oppdager sin egen styrke og krevet sine rettigheter som borgere? (Innlegget er forkortet, red.)

Oddvar Espegren er programsjef
i Strømmestiftelsen.

Powered by Labrador CMS