Tårer på internat

- Er situasjonen blitt bedre?
- Vi gjør så godt vi kan. Mye har forandret seg de siste ti årene etter at «misjonærbarn-saken» kom opp på slutten av 80-tallet, sier Eli Gjøra i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Hun er saksbehandler for utenlandsskolene i misjonsorganisasjonen. NLM har skoler i Etiopia, Kenya, Elfenbenskysten, Peru, Bolivia, Japan og Mongolia.
- Vi forsøker og begrense bruken av internatet, og prøver heller andre alternativer. De stedene vi fortsatt har internat, ønsker vi ikke at de yngste elevene skal bo der. Flere steder har vi hjemmeskole kombinert med at lærerne reiser rundt og hjelper både elever og foreldre som har fått mer ansvar for undervisning. På mellomtrinnet (4-6 klasse) er det mer opptil hva foreldrene ønsker for barnet. Men uansett forlenger vi alle ferier med to-tre uker i tillegg til at de oftere får besøk av foreldrene, sier Gjøra. Det er foreldre og lærere som har ansvar for å følge med hvordan barnet har det.

Tar raskere affære. - Hvis det er noe galt er det i hovedsak foreldrene vi får tilbakemelding fra. Men først og fremst er det lærerne som følger med og tar affære. Vi er mye raskere til å handle og til å finne løsninger nå enn tidligere. Foreldrene er flinke til å si i fra, men hvis ungene har problemer så viser det seg ofte i ettertid. Men jeg tror at i våre dager er vi bedre til å ta signaler og for eksempel tilkalle foreldrene. Vi er raskere til å legge om, og i noen tilfeller anbefaler vi misjonærene å reise hjem, hvis vi ser at det er til det beste for barna, sier Eli Gjøra.
For det er nettopp den lange atskillelsen fra foreldrene som har vært det store problemet for mange, og det er ofte dette som skiller misjonærbarn fra barn til diplomater, bistandsarbeidere og forretningsfolk. Disse gruppene har ofte arbeidsplassen i byen, dermed kan barna bo hjemme og gå på internasjonal skole. Misjonærene jobber ofte i «bushen», og dersom man ikke ønsker at barna skal gå på den lokale skolen, så er internatskole det eneste alternativet.
- Et av de største problemene er nettopp atskillelse fra foreldrene. Men flytting er også et stort problem, og det gjelder alle typer utenlandsarbeidere. Familien er mye på flyttefot, og det er også andre familier. Det fører til store utskiftinger i nærmiljøet. Diplomatbarn er jo ofte tre til fem år i et land, før de reiser videre til et nytt land, sier Gjøra.
- Tar dere opp ungenes situasjon spesielt i deres misjonærforberedelser?
- Nei, men det kommer. Vi har blant annet tenkt på kurs for barna, men det passer ikke for de minste. Jo eldre barna er, jo mer aktuelt er det. Men det er foreldrene som i størst grad trenger informasjon om dette temaet, sier Gjøra.
Misjonsorganisasjonene har de siste ti årene måttet jobbe for å forbedre ungenes situasjon, og Gjøra er glad for at myndighetene ser på saken. Hun påpeker at misjonsorganisasjonene har gjort mange nyttige erfaringer.
- Vi er ikke kontaktet i denne saken, men vil gjerne komme med innspill. Vi har mest kontakt med skolemyndighetene, og de har vært lite fleksible i forhold til vårt ønske om hjemmeskole og alternative undervisningsmåter.
Det er nemlig svært vanskelig å få økonomisk støtte til andre undervisningsmetoder enn vanlig skole. Private skoler i utlandet får ellers 85 prosent støtte fra den norske staten. En alternativ undervisningsmetode er via internett, men det kan være problematisk på grunn av upålitelig strømtilførsel og dårlig utbygd telenett.