Taust om effekt
Verdensbanken har gått i bresjen for å samle opp- lysninger og statistikk om fattigdommen i Afrika. Men banken er påfallende taus når det gjelder å analysere egne strategier for å redusere fattigdommen.
Verdensbanken er blitt ledende når det gjelder å samle statistikk, telle prosjekter og antall dollar som er brukt for å redusere fattigdommen i Afrika. Men det er påfallende at analysene ikke sier noe om virkningene av bankens egen politikk. Det er helt taust, sier forsker Elling N. Tjønneland ved Chr. Michelsens Institutt (CMI).
Han har ledet en forskergruppe som har sett nærmere på Verdensbankens fattigdomsstrategi i det sørlige Afrika, nærmere bestemt i Malawi, Zimbabwe og Zambia. Rapporten «The World Bank and Poverty in Africa» ble offentliggjort i fjor sommer, men ble først i april i år presentert for et større publikum i regi av FN-sambandet.
Driver ikke suppekjøkken. Da administrerende direktør i Verdensbankens operasjonelle avdeling Ernest Stern på slutten av 80-tallet fikk overlevert et notat om nødvendigheten av å se nærmere på fattigdoms-aspektet, skrev han klart og tydelig i margen: Vi driver med økonomisk vekst - ikke med suppekjøkken.
Men Stern hadde åpenbart ikke nese for utviklingen. Bare et par år senere, i 1990, satte banken i sin årlige World Development Report fattigdomsreduksjon på agendaen.
Rapporten konkluderte med at nær en tredjedel av klodens befolkning, 1,3 milliarder mennesker, levde under minsteinntektsgrensen på én US dollar om dagen - og at det måtte man se å gjøre noe med.
I dag kan tallet på absolutt fattige i verden ha steget til nærmere 1,5 milliarder. Dette skyldes i hovedsak Asia-krisen og de turbulente tilstandene i Russland, som har drevet nye store befolkningsgrupper ut i fattigdom.
Tredelt strategi. - Verdensbanken har lagt mange av premissene for tenkningen rundt bekjempelse av fattigdom. Men fortsatt sliter man med den operasjonelle tilnærmingen, hvordan man skal gå frem, påpeker Tjønneland.
CMIs rapport er heller ingen evaluering av effektene av Verdensbankens politikk, men en gjennomgang av strategier, uttalte mål og operasjonelle virkemidler.
- Vi har analysert hvordan tankegangen har utviklet seg, sier Tjønneland.
Mens Verdensbanken var mest opptatt av å bygge veier og annen infrastruktur på 60- og 70-tallet, og strukturtilpasningsprogrammer på 80-tallet, har banken det siste tiåret utviklet en tredelt strategi for fattigdomsreduksjon:
• Bred (broad-based) økonomisk vekst, der kjerneelementet er å stimulere til økt sysselsetting
• Utvikle menneskelige ressurser ved å øke støtten til sosiale sektorer og tjenester, så som helse, utdanning med mer
• Utvikle sosiale sikkerhetsnett for de fattigste av de fattige
Teori vs. praksis. - Samtidig har banken vært preget av en markedsliberalistisk tenkning, og vært nokså firkantet og rigid i gjennomføringen av økonomiske reformprogrammer. Landbrukspolitikken er et godt eksempel, der kravene var at all form for statlig subsidiering skulle trekkes ut, gjerne over natta. Dette ble gjort uten å skjele til hva dette ville innebære for de fattigste, fremholder Tjønneland.
- Medisinen som ble brukt for å kompensere for de negative virkningene har på ingen måte hatt stort nok omfang. Banken har ikke tatt inn over seg problemstillinger som at skjeve fordelinger av ressurser og inntekter i et land hindrer økonomisk vekst, sier han.
Ny strategi? - Hvilken betydning kan Verdensbankens nye rammeverk for en felles utviklingsstrategi, Comprehensive Development Framework ha for å rette opp dette?
- Dette er jo bankens storslåtte forsøk på å bringe alle donorer sammen i et felles løft for fattigdomsbekjempelse, samtidig som mottakernes ansvar igjen understrekes. Men dette løser ikke det som fortsatt er et hovedproblem for banken - nemlig dens svekkede legitimitet.
- Dette illustreres både ved konkurranseforholdet til andre internasjonale organisasjoner, særlig FN-organisasjonene, og uviljen blant mottakerne mot å kjøpe bankens grandiose og ofte firkantede utviklingsplaner, sier Tjønneland.