Ti år med forbud mot landminer

En rekke saker ble diskutert. Noen hadde en politisk og folkerettslig karakter og knyttet an til en drøfting av hvor verden står i forhold til de mål konvensjonen har fastlagt og de tiltak som alt var gjennomført, eller som skal gjennomføres i de nærmeste år.
Andre dreide seg om hva som nå skjer både internasjonalt og i de enkelte land, både når det gjelder politikkutvikling på området og det praktiske arbeid i felt med mineryddingen. Det gjelder både hva statene selv gjør og hva andre internasjonale partnere bidrar med.
Andre temaer igjen dreide seg om teknologi og metoder knyttet til selve mineryddingsarbeidet. Fremfor alt må man se framover både for å få bedre resultater og for å få flere kategorier miner og andre farlige våpen inn i internasjonale konvensjoner som forbyr slike våpen. Helt sentralt i den sammenhengen står det forferdelige klasevåpenet. Her går Norge foran, sterkt applaudert av sivilsamfunnet over hele verden, og lover internasjonalt stormøte i Oslo i 2008 for å lage en ny konvensjon som forbyr produksjon og bruk av klasevåpen.

Hva så med de 10 årene som har gått? I sivilsamfunnet er det mange av oss som mener at FN tok dårlige grep når det skulle etablere og spille sin rolle i implementeringen av konvensjonen. For FN ville både lage politiske rammeverk og samtidig være det implementerende organ globalt.
Dette førte til etableringen av for mange ressurskrevende såkalte tenkebokser og koordineringsorganer med base i vestlige land. For mye av de samlede ressurser gikk til disse institusjonene, mens sivilsamfunnets rolle for en periode ble undervurdert og svekket. Den samlede virkning av dette har vært at støtten som nasjonale myndigheter med svake statsstrukturer i krigsherjede utviklingsland med enorme mineproblemer, vedvarende har trengt og fortsatt trenger, er blitt betydelig mindre enn den kunne ha vært.
Vi har hatt for mange situasjoner i land med store mineproblemer der FN, nasjonale myndigheter og frivillige organisasjoner har endt opp med å jobbe isolert fra hverandre. Dette forhold har ført til dårlig ressursutnytting. En negativ konsekvens av alt dette igjen er at bestrebelsene på å skape nasjonalt eierskap til kampen mot landminene, som burde ha vært oppgave nummer én, svekkes. Men disse forhold er det nå grepet fatt i. De var gjenstand for en omfattende diskusjon under møtene i Oslo, og det er grunn til å tro at den samlede innsats i kampen mot landminene og for minenes ofre over hele verden etter Oslo møtene nå kan få en bedre innretting.

For ti år siden var mange av oss optimister med hensyn til hva forskning og utvikling kunne gi oss av nye og mer effektive redskaper for arbeidet i felt. Vi trodde på muligheten for minesøkere og kunstige hundeneser som kunne lokalisere de små plastminene nede i jorda. Nå, ti år etterpå, må vi dessverre konstatere at framgangen har vært begrenset.
Den tradisjonelle minesøkeren med alle sine mangler er fortsatt best. Hundens egen nese er fortsatt den eneste vi har, og den er til virkelig stor hjelp. Samtidig har enkelte typer mineryddingsmaskiner kommet i løpet av 10 års perioden, og de har vist seg effektive når terrenget passer. Men aller viktigst er fortsatt den veltrente kvinnelige eller mannlige minerydderen som, konsentrert til det ytterste med sin jernstikke, sakte men sikkert stikker tusen hull per kvadratmeter for å være sikker på at en liten djevelsk mine ikke skal unnslippe.
Ute i verden er det flere både i små og store organisasjoner som driver med minerydding. En av de aller største er Norsk Folkehjelp som siden 1992 i mer enn 12 land har hatt mange tusen meget dyktige mineryddere på jobb. Akkurat nå er det cirka 2000 på jobb hver dag i 12 land. I den lange perioden siden 1992 har Norsk Folkehjelp hatt 27 ulykker under minerydding, og 7 ansatte har mistet livet. Dette er selvsagt tragisk. Men sett i forhold til de mange operasjonene og de mange tusen som har vært med i felt i dette meget farlige arbeidet, er tallet på ulykker og ansatte i Norsk Folkehjelp som har mistet livet under minerydding meget lavt.
Når vi ser tilbake på 10-års-perioden under ett, er det likevel grunn til å si at det er oppnådd store resultater i Minekonvensjonens kjølevann. Det var 122 stater som underskrev i Ottawa i desember 1997.
I dag er har 155 stater underskrevet avtalen. 40 millioner landminer er ødelagt. Anti-personellminer og andre landminer brukes knapt lenger selv om enkelte stater antakelig fortsatt produserer slike våpen for lager. Store områder i en rekke krigsherjede land der det har ligget miner og andre eksplosive gjenstander etter krig, er ryddet og gjort trygge for sivilbefolkningen.
Titusener av liv er på denne måten reddet. Samtidig har andre titusener av mineofre fått fysisk og psykisk rehabilitering. Sist, men ikke minst viktig, millioner av mennesker i flere krigsherjede land har kunnet vende tilbake til sine hjem og dyrke den jord de gjennom generasjoner har hatt som grunnlag for utkomme for seg og sine familier.

Mineforbudet kom som et resultat av et bredt internasjonalt folkelig engasjement kanalisert gjennom Den internasjonale kampanjen mot landminer, Røde Kors-bevegelsen og mange andre aktører. Alle disse hadde en idealistisk begrunnelse for sitt engasjement. Kampen mot minene var direkte knyttet til minevåpenets ødeleggende virkning ikke bare i krig, men i mange år etterpå og med sivile, ofte barn, som ofre. Kampen mot landminene førte til at miner som våpen fikk sin status endret fra å være et akseptert stridsmiddel i krig til å bli et våpen man ville bannlyse.
Etter mineforbudet er det kommet andre initiativer dels gjennom FN og dels på annen måte for å styrke sikkerheten til sivile i krigssoner. Utgangspunktet her er at kriger i vår tid alltid rammer sivilbefolkningen veldig hardt og påfører en uskyldig tredjepart store lidelser. Blant disse initiativene nevner jeg den internasjonale straffedomstolen ICC, Protokollen om stans i bruk av barnesoldater, Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, FNs handlingsplan mot håndvåpen, Kampanjen mot bloddiamanter (Sierre Leone og Liberia er eksempler) samt det pågående arbeidet for å få til et forbud mot klasevåpen innen 2008.
I det internasjonale kampanjearbeidet der alliansene er større og bredere enn noen gang tidligere, retter man nå sin oppmerksomhet også mot atomvåpnene, og i erklæringen fra de frivillige organisasjonenes møte i Oslo ber man verdens stater om at de også viser et langt mer forpliktende engasjement for først å hindre en ytterligere spredning av atomvåpen og deretter gå i bresjen for å få atomvåpnene tilintetgjort.
Samtidig ber man i erklæringen om at verden nå samler seg i kampen mot de virkelige farer som truer menneskehetens framtid. Det dreier seg om klimaendringene og miljøødeleggelsene, fattigdom og sult, terrorisme samt den organiserte internasjonale kriminalitet som kynisk bruker kvinner, barn, narkotika og våpen for å skaffe seg penger, makt og innflytelse.
Felles for disse initiativene er at de bygger på den tanke at enkeltmenneskers sikkerhet er minst like viktig som staters nasjonale sikkerhet. Oppgaven er gjennom internasjonalt samarbeid både å forsterke eksisterende internasjonale normer og konvensjoner og å skape nye der det trengs. Sivilsamfunnet har gang på gang vært pådrivere for å styrke denne beskyttelsen av sivile både under og etter krig. Konvensjonen fra 1997 med forbud mot landminer er et godt eksempel på at det nytter å engasjere seg. Det er denne erkjennelsen av at det nytter, som hele tiden må være den drivende kraft i kampen for en mer human og bedre verden.

Halle Jørn Hanssen er flilansjournalist og tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp.