Til sykehus med esel og trillebår

- Hjelpeorganisasjonene ble selve redningen for Afghanistan gjennom mange tunge år. Uten dem ville millioner av mennesker ha stått i fare for å bukke under, sier talsmann for FNs koordineringsorgan i Afghanistan Nigel Fisher.
Han mener at de utenlandske hjelpeorganisasjonene og deres lokale partnere nærmest fungerte som en skyggeregjering - på områder der det offentlige apparatet stoppet opp og falt sammen på grunn av krig og ressursmangel.
Kirkens Nødhjelp og Afghanistankomiteene i Norge og Sverige er blant de organisasjonene som har arbeidet jevnt og trutt med å gi befolkningen et minimumstilbud av sosiale tjenester - også i Taliban-perioden, da mange andre organisasjoner valgte å forlate landet. Den norske Afghanistankomiteens helseprosjekter er et godt eksempel på dette.

90 år gammel baker. 90-åringen Ghulam Sedik og 7 måneder gamle Fatima er blant pasientene på det lokale sykehuset Mirai i nærheten av den afghanske byen Ghazni en dag i oktober. Det lille, men overbefolkede sykehuset er finansiert av den norske Afghanistankomiteen.
- Jeg har hostet i ei uke og har vondt i brystet. Huff nei, jeg føler meg ikke bra. Jeg håper at jeg kan få noe god medisin, forklarer den magre gamle mannen som inntil for få år siden var landsbyens populære baker.
På trappen utenfor sykehuset står ei trillebår. Det er transportmiddelet som har fraktet Ghulam Sedik de 7 kilometerne fra hjemmet hans i landsbyen Lagram. «Motoren» står ved siden av og ser alvorlig på oss. Sønnesønnen - en sterk bondegutt kledd i tradisjonelle klær - har skjøvet trillebåra med bestefaren på de tørre og humpete jordveiene siden tidlig om morgenen. Nå er de endelig framme og kan styrke seg på et glass grønn te med sukker, mens bestefaren takker Allah for at han fortsatt er i live.

Uten telefon og sykebil. Trillebår, esel eller til fots. Dette er en vanligere måte å bli brakt til sykehus på fra landsbygda i Afghanistan enn bil. Ingen løfter et øyenbryn av den grunn, og sykebil står ikke på prioriteringslista.
- Hva skal vi med ambulanse? Når ingen har telefon, får man jo likevel ikke gitt beskjed om hvor man befinner seg, fastslår sykehusets direktør Dr. Mujtuba.
En halvtime i forveien har vi besøkt den overfylte avdelingen for kvinner og barn. På de tre små rommene, som egentlig er bygd for å huse 15 pasienter, bor det nå dobbelt så mange. Blant dem er den lille nomadejenta Fatima, hennes tante og bestemor. Med sine fargerike gevanter og skarpe blikk skiller tanten og hennes mor seg klart ut fra de øvrige kvinnene i rommet, som taler lavmælt og skjuler ansiktet bak «gitteret» i sine burkaer.
- Dere må gi henne like god behandling som de andre, selv om vi er «kochi» (det lokale ordet for en afghansk nomadestamme, red.anm.). Det må dere love meg, sier tanten ivrig gestikulerende.
Hun forklarer at hennes søster døde under fødselen, og at hun selv ikke har noe melk å gi den syv måneder gamle søsterdatteren. I stedet har spebarnet fått te, yoghurt og sauemelk. Nå veier den lille jenta bare 6 kilo og trenger sårt til behandling for sine mageproblemer. Det er grunnen til at de midlertidig har tatt farvel med storfamilien, deres telt, sauer og kameler.

Tørken dreper dyra. - Livet er hardere enn på mange år. Tørken har fart med ille med oss. Nå er det ikke mer enn fem sauer på hver voksen mann i familien, og det er ikke nok til å skaffe oss mat gjennom hele året, forteller den taleføre unge kvinnen.
Hun forklarer at i løpet av fire år med tørke har storfamilien - totalt 30 voksne og barn -mistet eller måttet selge rundt 150 sauer.
Tilgangen på sauemelk og -ull er forskjellen på «rikdom» og armod for en «kochi».
Om én måned skal storfamilien ennå en gang ut på vandring - til sørligere deler av landet - før vinteren for alvor setter inn. Før vi forlater nomadefamilien forsikrer den mannlige legen dem at sykehuset ikke vil diskriminere den lille jenta, og at hun har rett til samme sykehusmat som de andre. Og de to voksne kvinnene skal få lov til å sove på avdelingen - på samme måte som de andre kvinnene som er der med sine barn.

Billig i drift. Omlag 40.000 konsultasjoner foretas ved dette lille sykehuset hvert år - for et årlig budsjett på om lag 1 million kroner. Fem leger, hvorav en kvinne, er kjernen i staben som teller totalt 55 ansatte. Det tilbakeliggende og konservative landbruksdistriktet som omgir sykehuset teller tilsammen 160.000 mennesker, hvorav de fleste er pashtunere - majoritetsbefolkningen i Afghanistan. Mange av dem sympatiserte med Taliban, forteller lokalkjente.

Økende antall. - Antallet pasienter øker stadig. Folk vet at sykehuset vårt har godt rykte, og at vi gir et bedre tilbud enn det offentlige sykehuset inne i Ghazni by, sier sykehusdirektør Dr. Mujtuba. Han forteller at om vinteren er det lungesykdommer som dominerer sykdomsbildet, mens malaria og diaré er hovedproblemene om sommeren. I tillegg er det bruddskader, underernæring og fødsler som er årsakene til at pasientene kommer. Bare den siste uken har det lille sykehuset måttet håndtere 72 fødsler, hvorav fem keisersnitt. Gjennomsnittsvekten for de nyfødte er på beskjedne 2,5 kilo.
Sykehuset utenfor Ghazni er det største enkeltprosjektet Aghanistankomiteen er involvert i innenfor helsesektoren i Afghanistan. I denne provinsen driver man tilsammen seks klinikker (helsestasjoner) og ett sykehus. I tillegg står komiteen for driften av en klinikk i Zurmat i Paktya.