Tøff hverdag i Lesotho

MASERU (b-a): Skole og arbeid er ingen selvfølge for barn og unge med funksjonshemming i Lesotho. – Fordommene mot funksjonshemmede har lang tradisjon. Regjeringen må derfor ta ansvar, mener Palesa Mphohle.

Publisert

Mphohle er leder for LSMHP - Lesotho Society of Mentally Handicapped People. Organisasjonen har tatt utfordringen ved å trene opp foreldre til å drive aktiv lobbyvirksomhet mot departementene. Med støtte fra Norges Forbund for Utviklingshemmede (NFU) holder LSMHP seminarer for foreldrene for å bevisstgjøre dem om deres og deres barns rettigheter. De blir også forberedt på å møte autoriteter og profesjonelle og drillet i kommunikasjon, forhandling og lederskap. Utfordringen kan være landsbyhøvdingen, skolestyret, helsemyndighetene, distriktsadministrasjonen eller departementene.
- De fleste statsrådene i de ulike departementene kvier seg for å ta ansvar for saker som omhandler funksjonshemming. Foreldre i LSMHP bruker masse tid og energi som kasteball mellom kontorene, sier Mphohle, som selv har en sønn på 15 år med sterk utviklingshemming.

Lærlingeplass. Pilo Mseti (26) anstrenger seg for å holde seg alvorlig, men ansiktet revner i et smil. En OL-mester på pallen kunne ikke sett lykkeligere ut. Kelebona Mtshihlele (28) klapper ham kameratslig på skulderen og nikker anerkjennende. Det er en viktig dag i dag for de to unge mennene. I dag skal de ha sitt første møte med sin nye arbeidsplass!
Vi er i et møbelverksted i Maseru i Lesotho. Pilo skal få opplæring av sin nye kollega, Khatolisane Nku, i å snekre møbler. Eieren er ikke inne for øyeblikket, men alt er klart for å introdusere Pilo for verkstedet.
- Det har vært vanskelig å finne tid, sier Mr. Nku.
- Når det er mye å gjøre, har vi ikke tid til noen opplæring. Og når det er lite å gjøre, er det ikke penger, sier han.
Men nå er dagen her for Pilo. Gjennom ungdomsprosjektet han er med i, har han fått tilbud om lærlingeplass på møbelverkstedet.
Khatolisane Nku tar opp et trestykke, skrur skrustikka godt på plass og lar høvelen gli over den rue kanten før han overrekker verktøyet til en utålmodig ventende Pilo.
- Jeg er klar! utbryter Pilo, som ser spesielt fram til å skjære materialer på verkstedet.
- Jeg gleder meg virkelig til dette!
Konsentrert tar han fatt på oppgaven - det første høveltaket mot et nytt stuebord og kanskje en ny framtid.

Fordommer. Lesotho er i likhet med mange andre land i det sørlige Afrika et fattig land. Fattigdommen gjenspeiler seg ofte i mangel på utdannelse og arbeid. Den gjør det ekstra vanskelig å ta vare på mennesker med spesielle omsorgsbehov. Lange vanskelige dager for å klare å skaffe mat på bordet til hele familien suger krefter
Mødrene er ofte både forsørger og omsorgsperson for barna. Ofte er det vanskelig å få avlastning for et barn med utviklingshemming. Mange er fremdeles av den oppfatningen at funksjonshemming er en straff fra Gud eller forfedre, noe som bidrar til fordommer. Dette har tvunget mange foreldre til å holde barna skjult i frykt for at de skal bringe skam over familien.
- Hvis en ikke aksepterer situasjonen selv, vil ikke andre gjøre det heller, sier Palesa Mphohle.
LSMHP lærer foreldre å se barna med nye øyne - at de er ikke annerledes enn andre barn foruten om behovet for ekstra omsorg. Foreldrene skammer seg ikke lenger over barna, dermed er de også i stand til å mobilisere nye foreldre og gi dem den oppmuntringen og støtten de trenger.

Spesialpedagogikk. Den nye regjeringen fra 1998 lovet fri utdannelse til alle, også til barn med utviklingshemming. I dag har over 60 skoler integrert barn med utviklingshemming, men kvaliteten på utdanningen er diskutabel. Hva med de barna som har behov for spesialundervisning?
- Problemet vårt er at lærerne ikke er trent til å hjelpe barn med utviklingshemming, sier rektor på skolen, Mateboho Moshapane.
- Ingen av lærerne på vår skole kan spesialpedagogikk, men de vil gjerne lære, sier hun.
Ett av lokallagene i LSMHP har laget en liste over alle barn i landsbyen med spesielle behov og sendt den inn til utdanningsmyndighetene. Håpet er at det settes av penger til videreutdanning av lærere. Dette er en kampsak for lokallaget, og en av de tingene de ønsker å ta opp med sin lokale stortingsrepresentant.

Få tilbud. Det er få tilbud for de mange unge med utviklingshemning i Lesotho. Det er ikke mange som har bruk for dem, og dagene blir ofte lange og ensformige. Men Pilo og Kalebona har blant annet onsdagene å se fram til. Hver onsdag møtes 15-20 ungdommer fra Maseru til Youth Development Project (YDP) arrangert av organisasjonen LSMHP - Lesotho Society of Mentally Handicapped Persons. Her møtes de for ulike aktiviteter og for fellesskapet. Visjonen er å integrere ungdommene i arbeidslivet og samfunnet generelt, gi dem selvtillit og kontroll over sine egne liv.
I dag skal YDP velge en representant som skal være med på en stor workshop for barn; «Alle barns rettigheter» arrangert av Save the Children UK, UNICEF og myndighetene. Lesotho har nettopp undertegnet oppropet «A world fit for children» som FNs spesialsesjon for barn utlyste i vår. Ti barn fra hvert distrikt i landet skal samles i en hel uke i Maseru for å utarbeide et dokument som skal legges fram for regjeringen. Hva mener barna at myndighetene skal ta med i sine planer og budsjetter?

Gi folk en sjanse. Pilo og Kelebona er ikke barn lenger. Men også de trenger en spesialordning for å få et bein innenfor i arbeidslivet. LSMHP henvender seg til vanlige bedrifter, ikke vernede arbeidsplasser når de søker om lærlingplasser. I en periode på tre-seks måneder skal Pilo og Kelebona arbeide som snekkerlærling og skomakerlærling. Med lønn. Dette er ikke veldedighet. Det langsiktige målet er at myndighetene skal komme inn med støtteordninger slik at prosjektet kan bli langvarig.
Skomakeren Antonio Gonzalves er en av bedriftslederne som har inngått lærlingeavtale med LSMHP og Kelebona.
- Folk trenger en sjanse, sier Gonzalves.

Powered by Labrador CMS