Trangsynt Afrika-dekning

I oktober deltok jeg i et seminar som handlet om frihet i media og pressetikk, organisert av Rwandas øverste presseråd. Diskusjonen hadde en klar referanse til det som skjedde i landet i 1994, og hvordan radiostasjonen Radio Television Libre Milles Collines, gjennom sine hat-sendinger bidro til folkemordet. Men vi snakket også om hvordan internasjonale media dekket denne unevnelige tragedien.

Spørsmålet som alltid dukker opp i debatter om folkemordet i Rwanda er: Hvor var det internasjonale samfunnet? Dette gjelder ikke bare FNs rolle, men også den til internasjonale medier.

Det var få journalister som var til stede i ukene og dagene som ledet opp til folkemordet og under den første tiden av folkemordet. De som var der, forstod ikke egentlig hva som skjedde. Internasjonale media dekket hendelsene sent og på en måte som var basert kun på rykter, andrehåndskilder og preget av en mangel på kunnskap om Rwanda og landets historie. Hvorfor var ikke Rwanda i nyhetsbildet på den tiden?

En sterkere tilstedeværelse i media og presse kunne kanskje ha bidratt til en slagkraftig internasjonal intervensjon. Hvorfor begynte media å rapportere bredt om folkemordet og de påfølgende krisene først etter at folkemordet var i full gang? Hvorfor fikk tragediene i flyktningleirene i Zaire (Kongo) og det internasjonale bistandsarbeidet der mer umiddelbar oppmerksomhet enn katastrofen som fant sted i Rwanda bare noen uker tidligere?

Flere av de journalistene og kollegaene fra Rwanda som jeg snakket med pekte i én retning, det vil si: mot sørspissen av Afrika. Drapene i Rwanda startet 6. april 1994. Men i april det samme året var de internasjonale mediene i Afrikas fokusert på et annet land og på det som ble ansett som "nye nyheter" fra Afrika.
Samtidig som hundretusener av rwandere ble slaktet, var det innspurten til de første demokratiske valgene i Sør-Afrika. Det var en begivenhet av enorm historisk betydning. Det signaliserte en ny æra for Afrika. For mange journalister og andre var det et håp om å kunne skape et nytt bilde av Afrika - et bilde av et land i fremgang og med demokrati, i stedet for katastrofer og underutvikling. Jubelen over mirakelet i Sør-Afrika og den enorme internasjonale oppmerksomheten det fikk, gjorde imidlertid at verden helt glemte Rwanda.

Er det ikke mulig for internasjonale medier å ha fokus på to steder i Afrika samtidig? Er det ikke mulig å dekke to hendelser som er så ulike samtidig? Er det umulig å betrakte Afrika som et kontinent med enorme forskjeller og motsetninger, hvor både utenkelige grusomheter og store fremskritt kan skje på samme tid? Hvor nærsynt og hvor trangsynt kan vi bli?

Jeg har fulgt historien og utviklingen i Zimbabwe på nært hold i flere tiår. Når jeg ser tilbake på historien til det uavhengige Zimbabwe siden 1980, har jeg i økende grad reflektert over hvorvidt det som har skjedd der siden 2000, og som har fått bred dekning, er et resultat av en vegring mot å se flere aspekter av afrikansk historie samtidig.

1980-årene var år med økende undertrykkelse i Sør-Afrika og mye av dekningen hadde dette som tema. En konsekvens var at vi glemte, eller ikke ville se det som skjedde i Zimbabwe, fordi landet ble sett på som en påle i kampen mot apartheid, og Robert Mugabe var frigjøringshelten. Internasjonal presse dekket massakrene som fant sted fra 1983 til 1987 i Matabeleland på en overfladisk måte. Mellom 10.000 og 20.000 mennesker ble drept av Mugabes elitestyrker. Da massakrene ble omtalt, brukte vi hva jeg vil kalle "de unnvikende øynes politikk". Vi vendte blikket vekk og begynte å snakke om noe annet, det vil si om undertrykkingen i Sør-Afrika - og så holdt vi Zimbabwe opp som en modell for forsoning. Dersom den internasjonale opinionen hadde vært mer involvert i Zimbabwe på den tiden og reagert sterkere og lagt press på ZANU-PF regjeringen, ville kanskje Zimbabwes etterfølgende historie vært annerledes.

Afrika er et enormt kontinent med forskjeller mellom regioner, land og kulturer som er så dype at det langt på vei overgår hva som er mulig for en journalist å ha tilstrekkelig kunnskap om. Det er også et kontinent som er full av nyheter og historier - mange er tragiske, men mange historier forteller også om håp og tro på en annen fremtid. Min største bekymring i forhold til det bildet av Afrika som vi blir presentert for, er ikke at nyhetene ofte dreier seg om katastrofer og kriger, noe som dessverre skjer og bør være i nyhetene. Min største bekymring er at det er så lite sammenhengende dekning og en manglende evne til å fortelle mer enn en historie fra flere vinkler, på samme tid. Nyheter om Afrika er ikke vidsynte, men trangsynte. Og dermed blir nyhetsmediene en fiende av utvikling.

Helge Rønning er professor i humanistisk mediekunnskap på Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Han er for tiden bosatt i Maputo i Mosambik.

1. Allan Thompson (ed) (2007) The Media and the Rwanda Genocide. London (Pluto Press)