Trygg strøm til «utrygg» dal

Den norskfinansierte utbyggingen av vannkraft til Tangir-dalen i Nord-Pakistan har vært en suksess, fastslår en ny evalueringsrapport. Mens bare 28 prosent hadde en tilførsel av strøm før utbyggingen, har nå minst 90 prosent av husholdningene en stabil tilgang på elektrisitet.

I reise-guiden «Lonely Planet» advares turister mot å besøke Tangir-dalen på grunn av de mange væpnede konfliktene i dalen og en generelt fiendtlig innstilling til fremmede. Selv pakistanere fra andre deler av landet besøker sjelden dalen, der de geværglade men fattige tangirerne stort sett lever et liv isolert fra omverdenen. Drøyt 75 prosent av husholdningene i dalen er i praksis analfabeter.
Det var i denne krutt-tønna at norske vannkraftingeniører ble invitert inn av pakistanske myndigheter for å etablere et vannkraftverk. Det kunne gått galt, med det gjorde det ikke.

Like positivt. Lyset kom til Tangir - ut til de små husene til tusener av fattige fjellbønder. Og det er få, om noen, negative effekter, konkluderer professor i geografi Tor Aase i sin rapport om effektene av det norskfinansierte småkraftverket som ble åpnet i mai 1996. Siden den gang har kraftverket fungert stabilt og godt, uten spesielle tekniske problemer.
- Denne utbyggingen har tilført befolkningen et meget betydelig gode - med en rekke gode sideeffekter. Holdningen lokalt blant tangirerne er like positiv til prosjektet i dag, som den var i 1992, sier den urdutalende geografi-professoren som har gjennomført undersøkelsen i samarbeid med en lokal assistent. Selv har han en rekke opphold bak seg i dalen på 1990-tallet.
Lokale myndigheter anslår i dag at offisielt 90 prosent, uoffisielt opptil 100 prosent, av befolkningen i området er knyttet til strømnettet. Forut for utbyggingen var det kun en liten andel av husholdningene som hadde tilgang til strøm, og forsyningen var ustabil - med flere strømbrudd i løpet av en vanlig dag.

Dybdeintervjuer. Evalueringsrapporten bygger blant annet på et stort antall dybdeintervjuer med husholdninger (bestående av drøyt ett tusen beboere) i området - først i 1992/93, deretter i oktober 2000. Oppdraget ble gitt av NORAD og omfattet en rekke sosioøkonomiske og kulturelle forhold. Blant annet om prosjektets effekt på inntektsgenererende aktiviteter, endringer i jordbruksmetoder og endringer i husholdningenes energiforbruk.
Energiforbruket i husholdningene har endret seg, konkluderer rapporten. I hovedsak brukes den nye energien fra kraftverket til lys, og elektrisk lys har erstattet illeluktende parafinlamper (i samtlige husholdninger). Elektrisitet er også blitt en sekundærkilde for oppvarming
(i 19 prosent av husholdningene) og matlaging (i 7 prosent av husholdningene).
- En bieffekt av tilgang på elektrisk kraft er et redusert behov for ved i et økologisk sårbart område som er utsatt for en gradvis avskoging, sier Aase.
Det er innført energieffektive ovner istedenfor åpne ildsteder, og det foregår langt mindre avbrenning av strå (som isteden kan brukes til dyrefôr).

Vann til irrigasjon. Prosjektet har også forbedret tilgangen på vann til irrigasjonsformål i landsbyen Shekho, der kraftverket var lokalisert. Omlag 200 dekar nytt jordbruksland kan nå dyrkes opp.
- I et fjellområde som dette, preget av subsistensjordbruk, og med en økende befolkning som skal brødføs på knappe ressurser er tilgang på gode irrigasjonssystemer uhyre viktig, sier Aase.
Det er ikke funnet noen alvorlige miljøeffekter av kraftverket, men det er mulig at det kan oppstå noe framtidig erosjon i kløften der spillvannet slippes ut, heter det i rapporten.
Nye næringsaktiviteter har ikke oppstått som følge av den nye stabile tilgangen på elektrisitet, men et par eksisterende næringer har registrert endringer. Blant annet framgår det at lokale møbelsnekkere opplever en blomstringstid, med visse tegn til at lokale treprodukter selges også utenfor Tangir.

Tilgang til verksted. Utfordringen for prosjektet ligger nå først og fremst i å opprettholde en stabil energiforsyning, gjennom vedlikeholdssystemer og muligheter for tilgang til reparasjoner. Et fortsatt velfungerende verksted for reparasjoner av kraftstasjonene - etter at NORAD nå avvikler sin støtte til elektrifiseringen av området - er her selve kjernen, mener Aase.
Han tror at representanter for pakistansk energiforsyning vil få det tøft blant kalashnikov-bøndene i Tangir hvis de ikke kan sørge for en fortsatt stabil elektrisitetsforsyning. «Tangirerne har brukt en betydelig andel penger på elektrisk utstyr og nett-tilknytninger, og som alle andre investorer vil de like å få noe igjen for sine investeringer», skriver Aase i sin rapport.

Ikke svært grundige. I rapporten legger han stor vekt på sosiokulturelle forhold rundt etableringen av kraftverket.
Tangir-dalen beskrives som et samfunn uten noen sentralisert politisk autoritet: «Sosial stabilitet oppnås gjennom en tilnærmet maktbalanse mellom likeverdige sosiale enheter, i praksis en maktbalanse mellom ulike familier eller klaner. Blodhevn har hørt til dagens orden gjennom hele Tangirs historie, og befolkningen er tilstrekkelig bevæpnet for å kunne hevde familiens interesser. I våre dager er hevnoppgjør for det meste relatert til kvinner.»
- Forundersøkelsene rundt sosiokulturelle forhold i dette prosjektet var ikke svært grundige, og det er vel et spørsmål om man burde anbefalt norske ingeniører - uten inngående lokalkunnskap - å etablere et slikt prosjekt. Men når det er sagt, så har jo dette gått utmerket - ikke minst takket være de norske fagfolkenes forsiktige oppførsel, sier Aase.

Powered by Labrador CMS