Ujevnt utbytte av Indias økonomiske vekst – de fattigste mangler fortsatt arbeid

Selv om dette blekner i sammenlikning med Kina, er det klart at veksten er formidabel sammenliknet med resten av verden. Dette, sammen med fremveksten av en indisk middelklasse, har ført til at India har fått rosende omtale på globale økonomikonferanser og i media.

Ti prosent ned. Men hva har de fattige tjent på dette tiåret med økonomiske reformer? Er fattigdommen redusert? Debatten går livlig i India om dette, og både antireformister og reformvennlige bruker statistikk og data til å underbygge sitt ståsted. Men som på de fleste områder som gjelder India, er også det virkelige fattigdomsbildet i landet komplekst og diffust. Mens India fremdeles har flest fattige i verden - nesten 270 millioner - er antallet fattige faktisk blitt redusert fra 36 prosent av befolkningen i 1990 til 26 prosent i 2000.
Samtidig har India gradvis bedret sin plassering på mange internasjonale indikatorlister, inkludert UNDPs Human Development Index. Akkompagnert av en universell enighet om at fattigdomsreduksjon er vanskelig uten stor økonomisk vekst, har det siste tiåret gjort mer for å sette fattigdomsproblemet på dagsorden enn tidligere tiår.

Tapte subsidier. Tidligere strategier baserte seg tungt på en kombinasjon av utenlandsk bistand og regjeringssubsidierte tiltak, som kraftig subsidiert mat, men flesteparten av disse antifattigdomsprosjektene har hatt veldig liten effekt. Faktisk har mye av subsidiene gått til sløseri, administrative kostnader og regelrett korrupsjon. Rajiv Gandhi, statsminister gjennom åttitallet og leder av partiet som styrte India i de 40 årene som denne subsidieringen varte, uttalte selv at «mindre enn 6 prosent av subsidiene ender opp hos de fattige».
Tross den generelle reduksjonen av fattigdom, er det fremdeles store regionale variasjoner i landet og store forskjeller mellom byene og landsbygda. Fokuseringen på urbane områder har helt tydelig gått utover utviklingen i mer rurale provinser. Betydningen av Indias økonomiske vekst for fattigdomsbekjempelse er med andre ord sann i et makroperspektiv, men samtidig har den også bidratt til ulikheter.
Landsbygda taper. Grunnen er at mye av veksten har vært konsentrert i servicesektoren, som IT, telekommunikasjoner og finans, samt jobber i statlig sektor. Indias sagnomsuste «grønne revolusjon» på sekstitallet har nå løpt seg til veis ende, og økonomien på landsbygda trenger desperat ny teknologi, markeder og kreditt for å skape mer velstand. Veldig få nye jobber er etablert innenfor vareproduksjon, til tross for at utenlandske givere har investert rundt 140 milliarder kroner direkte i sektoren.

Oppmykner loven. Uformell sektor har imidlertid hatt en vedvarende økning - jobber som er mer usikre og dårligere betalt. Denne sektoren sysselsetter nå nesten syv av ti indere i arbeid. Tap av arbeidsplasser innen tungindustrien skyldes delvis effektivisering og forbedret teknologi og delvis at Indias storvokste fagorganiserte arbeidsstyrke ikke har det samme lovvernet som tidligere. Loven er de siste årene myket opp for å bedre produktiviteten og effektiviteten.
Et annet problem er fraværet av nye jobber. Dette skyldes i hovedsak at industrisektorens andel av økonomien har sunket fra 30 til om lag 25 prosent, kanskje det laveste nivået i hele Asia.

Ingen suksess. Konklusjonen er at de økonomiske reformene har bidratt til forbedringer, men verken dramatisk eller universelt nok til å hanskes med landets komplekse virkelighet. Det virkelige fokuset i fattigdomsreduksjon i India er ikke vekst i seg selv, men kvaliteten på veksten. Indias framgang er genuin, men for å kalle den en suksess, kreves det at de store sosiale og økonomiske forskjellene blir utryddet.

(Subhash Agrawal er redaktør i India Focus, med base i New Dehli.)