Uprofesjonell og uetisk fredsinnsats i Darfur

- Det er ikke lett å skape fred i Sudan, men det internasjonale samfunnets anstrengelser i Darfur grenser til uetisk atferd, sier direktør Gunnar M. Sørbø ved Christian Michelsens Institutt (CMI). Sammen med professor Abdel Ghaffar M. Ahmed ved Ahfad-universitetet i Omdurman driver han forskningsprosjektet "Micro-Macro Issues in Peacebuilding: A Research and Monitoring Programme on the Sudan Peace Process".

- Det er ikke nok å ha gode intensjoner når en forsøker å fremme fred. I tillegg må en sørge for at beslutninger og handlinger baseres på tilgjengelig kunnskap om deres mulige konsekvenser. I Darfur er det vanskelig å se at slike retningslinjer følges. Det er for eksempel klart for de fleste sudanesere at du ikke kan bruke Libya - som lenge har vært en part i konfliktene - som vertsland for fredssamtaler om Darfur. Du velger heller ikke å presse gjennom fredsavtaler som bare undertegnes av en enkelt fraksjon, når du må vite at situasjonen da høyst sannsynlig vil bli verre og ikke bedre, sier Sørbø.

Satt på sidelinjen. Han påpeker at for litt over 20 år siden var Darfur et relativt velfungerende flerkulturelt samfunn med et eget system for fordeling av adgang til jord og beiter. Dette inkluderte både arabiske og ikke-arabiske grupper selv om noen, særlig arabiske kamel-nomader i det nordlige Darfur, ikke hadde slike rettigheter.
- Selv om mye har skjedd siden da, hvorfor har ikke FN, AU og andre aktører i sine fredsforsøk spurt om deler av den gamle enigheten om ressursadgang og tradisjonelle allianser kan gjenopprettes, iallfall i deler av Darfur? Istedet blir Darfurs arabiske befolkning, som stort sett er ofre på linje med alle andre, satt på sidelinjen i de politiske samtalene. Mange liv går faktisk tapt i interne konflikter mellom arabiske grupper. Men disse spørsmålene ser ikke ut til å bli forfulgt av dem som nå leder arbeidet med å fremme fred, sier Sørbø.

Utviklingsprosjekter. Han mener også at det er mulig for internasjonale organisasjoner å gjøre mer enn bare å yte nødhjelp som ser ut til å fungere bra fra et humanitært perspektiv men som låser svært mange mennesker inne i flyktningleirene.
- Det er viktig med sikkerhet, men det må være mulig å jobbe på flere fronter samtidig. I deler av Darfur tyder en rekke rapporter på at det kan settes i gang mer langsiktige samfunnsutviklingsprosjekter og støttetiltak til produksjonssystemer. Et viktig poeng er at slike tiltak også ville kunne øke den lokale tilliten til det internasjonale samfunnet (som ikke er særlig høy for tiden) og kanskje også bidra til fredsprosesser nedenfra og ikke bare ovenfra og ned som i dag. Det er et betydelig problem at det bare er folk som griper til våpen som får sitte rundt forhandlingsbordet, ofte rebeller uten oppslutning og der det sivile samfunn ikke er med i prosessen.

På et mer overordnet nivå mener han at de internasjonale aktørene i Sudan preges av manglende strategiske prioriteringer og stadig krisehåndtering.
- Det kan nok ofte fortone seg umulig å bidra til varig fred i Sudan, men de stadige krisene gjør at vi mister oppmerksomheten i forhold til mange av de viktigste grunnene til at folk har grepet til våpen i ulike deler av Sudan, faktorer knyttet til fattigdom, ulikhet og ressursadgang, m.a.o. til utvikling og egen innflytelse på utvikling . Den internasjonale innsatsen er også for lite fokusert og samordnet og et svekket FN-kontor i Khartoum gjør ikke dette lettere. Det er også stor usikkerhet om hvordan en skal forholde seg til regjeringen i Khartoum, sier Sørbø.
- Regimet har et hardt grep om en svak stat. En viktig forusetning for en sterkere og bedre fungerende stat er at dette grepet svekkes. Men til tross for interne splittelser i Khartoum er de ledende krefter i regjeringen dyktige til å håndtere og manipulere flere kriser samtidig. Landet preges av kronisk politisk ustabilitet med uro og krig i periferien og en dominerende elite i sentrum som også er i stadig konflikt med hverandre.

Både Sørbø og Abdel Ghaffar mener at fredsavtalen mellom Khartoum og motstandsbevegelsene i sør - Comprehensive Peace Agreement (CPA) - har bidratt til å gi ny legitimitet til et regime som "alle" helst vil bli kvitt. Samtidig påpeker forskerne at et eventuelt sammenbrudd i Khartoum ikke nødvendigvis vil være av det gode. Da vil man risikere å få en Somalia-situasjon på Nilen, det internasjonale samfunn vil "eie" problemet og vi har sett hvordan det kan gå i land som Afghanistan. Norske og andre lands diplomater står derfor overfor store utfordringer.

Fokus på matproduksjon. Ett av hovedelementene i CPA er at fred og en samlet stat skal gjøres attraktiv for befolkningen i de ulike delene av landet.
- Det første som må gjøres er å løse de historiske problemene, sier Abdel Ghaffar.
Han trekker fram statene Sør-Kordofan og Blue Nile som eksempler. Strid om jord, mangel på basis-tjenester, forflytningsmønstrene til pastoralistene, problemene med hjemvendte internflyktninger og tilbaketrekning av hæravdelingene, er problemer som de sliter med.
- Dersom ikke disse sakene blir løst kan man ikke snakke om fred, sier Ghaffar.
Det internasjonale samfunnet, Norge inkludert, har som mål å "gjøre en enhetlig stat attraktiv". Dette er del av CPA, men utviklingen bærer nå i en annen retning.
- Personlig tror jeg at 90 prosent av befolkningen i Sør-Sudan vil stemme for et delt Sudan hvis det fortsetter som i dag og hvis det legges til rette for et fritt valg, sier Ghaffar.

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har tidligere sagt at oljespørsmålet er avgjørende for utvikling i Sør-Sudan.
- Olje er viktig, men skaper også problemer slik vi har sett det i mange andre land. I Sør-Sudan spiser folk hirse og drikker melk fra sine kyr, for å si det litt enkelt. Det må bli større utviklingsfokus på matproduksjon, men også på tema som desentralisering som vil være avgjørende, ikke bare for å holde hele Sudan sammen, men også for å holde Sør-Sudan sammen hvis det går mot uavhengighet, mener Sørbø.