Usant om palestinsk fagbevegelse

For det første gjenspeiler artikkelen synspunktene til noen få personer (to av tre arbeider i selskapet til Hassan al Barghouti). Selskapet hans er registrert, men har ingen medlemmer og har ingen forbindelser til PGFTU.

1. «Palestinere mener LO-støtte gir mindre demokrati»
PGFTU er blitt mer demokratisk siden 1996, siden vi har avdelinger av forbundene i alle distrikter, og mange lokale arbeiderkomiteer er dannet. I tillegg er mange valg holdt i noen forbund og fagforeninger. Nye fagforeninger er blitt etablert, og det er en betydelig økning i medlemstallet i fagbevegelsen.
LO i Norge støtter utviklingen av demokrati i fagbevegelsen. Titalls kurs og seminarer er blitt gjennomført i alle distrikter, med vekt på arbeidslovgivning, fagforeningsarbeid, demokrati og valgprosesser, og om styrking av kvinnenes rolle i fagbevegelsen og beslutningstaking.

2. «Udemokratisk og kvinnefiendtlig ledelse»
PGFTUs kontorer er åpne for kvinnelige medlemmer, og PGFTU har aldri nektet arbeidende kvinner medlemskap. En mengde kvinnekomiteer er etablert på arbeidsplassene. Antallet kvinnelige medlemmer er økt fra 3 prosent i 1996 til ca. 14 prosent.
Den demokratiske prosessen vokser gradvis. Dere vet, og Dahman selv vet at kongressen flere ganger ble utsatt enten på grunn av okkupasjonen (portforbud, stengninger, veisperringer, og begrensninger i bevegelsesfriheten), eller på grunn av interne problemer (PTUF, myndighetene, feilslått fredsprosess, osv). Den israelske okkupasjonen gjør vanlig organisasjonsliv umulig.

3. PGFTU på arbeidernes side
PGFTU har alltid støttet arbeidernes krav, og har støttet deres protester og streiker. Mange streiker og demonstrasjoner er blitt organisert av PGFTU i alle distrikter i Gaza. Den siste protesten var i juni 2004, og inkluderte streiker foran UNSCO, det lovgivende rådet og et regjeringsmøte.

4. «Klientforhold»
Siden den siste intifadaen brøt ut 29. september 2000, har PGFTUs forhold til arbeidsgiverne og PNA (myndighetene) blitt endret. Nå er arbeidsgivere, arbeidere og PNA i samme båt. PNA-kontorer, bondegårder, hus og fabrikker har vært mål for israelske militære styrker. Alle er svært negativt påvirket av Israels politikk. PGFTU og arbeiderne er en del av dette samfunnet. Alle trusler mot en av de tre sosiale partene vil ha negativ virkning også på de andre.
For tiden har vi gode forbindelser med de andre sosiale partene, men når det gjelder å forsvare våre medlemmers interesser er vil fullt og helt på deres side. At vi avviste forslaget til ny fagforeningslov fra Arbeidsdepartementet er ett eksempel.

5. «PGFTU er ikke en grasrotsorganisasjon.»
Barghouti og Dahman tror at norsk støtte i dag bidrar til å svekke den palestinske fagbevegelsen, og til å styrke Hamas.
Hva med de mer enn 280.000 medlemmene i ulike fagforbund som nå er registrert i databasen i Gaza (112.000) og på Vestbredden (170.000)? Sammenlign med 14.000 i Gaza og 60.000 på Vestbredden før 1996.

6. «En valgfarse»
Til tross for vanskelighetene og harde levekår i tillegg til Israels hardhendte praksis, klarte PGFTU å holde sin kongress 8. - 9. mai 2004. Dette vurderes som et stort framskritt. Kongressen diskuterte nye vedtekter, som arbeiderne deltok i å utvikle i titalls seminarer. LO i Norge og Specialarbejderforbundet i Danmark støttet disse aktivitetene. Kongressen dannet fem komiteer både i Gaza og på Vestbredden, hver med sju medlemmer:
1. En komité for vedtekter og regelverk.
2. En komité for økonomiske og administrative spørsmål.
3. En valgkomité.
4. En redaksjonskomité for anbefalinger og endelige beslutninger.
5. En informasjonskomité for kongressen.
Disse komiteene diskuterte hundrevis av forslag, hørte på diskusjonene og la dem fram i endelig form til avstemning. Det ble fattet tolv vedtak, og kopier på engelsk er bl.a. sendt til LO i Norge.
Medlemmer fra alle medlemsforbund deltok på kongressen. Kongressen var ingen farse, men en del av en demokratisk prosess. Den ble gjestet av representanter fra Arbeidsdepartementet, PNA, kommuner, den palestinske nasjonalforsamlingen, islamske organisasjoner, politikere og arbeidergrupper.
Deltakerne bekrefter at kongressen var en suksess, og gjenspeiler utviklingen av fagbevegelsen, og representerer en reell demokratisk prosess, tross den vanskelige situasjonen.

7. «PGFTU ligner på en velferdsinstitusjon»
Det er ingen skam at PGFTU står ved medlemmenes side i den økonomiske og sosiale krisen, der mer enn 80 prosent av palestinerne er fattige, og arbeidsløsheten er 65 prosent. Når fabrikker blir ødelagt eller landbruksjord legges øde, og områder er stengt av - hvem hjelper arbeiderne hvis PGFTU ikke gjør det?
Når det gjelder distribusjon av nødhjelp og kontanter har PGFTU betalt slik støtte til de ansvarlige for familiene. Dette er hovedsakelig til menn i de arabiske samfunn, men også til kvinner i familier der mannen er død.
Juridisk avdeling i PGFTU samlet inn mer enn seks millioner dollar fra frivillige arbeidsgivere (israelske og palestinske), som kompensasjon til arbeidere som hadde mistet jobben. Samtidig tar Dahman (DWRC) 13 prosent av arbeidernes midler hvis deres kontor samler inn midlene for dem fra arbeidsgiverne.
Det palestinske samfunnet er en blanding av mange politiske fraksjoner. Hver fraksjon har sine egne synspunkter. Det er naturlig at du finner noen fra ulike politiske fraksjoner som kritiserer PGFTU. Når du blir kritisert betyr det at du har gjort noe, og kanskje gjør man noe bra og noe galt. Det er menneskelig. Vi sier ikke at vi er hundre prosent perfekte, men vi lærer alltid av erfaring for å utvikle organisasjonen vår.
(Innlegget er forkortet. Red.)

Shaher Saed er generalsekretær i PGFTU - den palesinske fagbevegelsen.
Rasem al Bayari er visegeneralsekretær.