USAs bistandskutt koster liv og rettigheter

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jan Borgen

Advokat, tidligere leder av Amnesty Norge og nestleder International Commission of Jurists, Genève

Leserne vil huske at Trump med et pennestrøk stanset over 5200 bistandsprogrammer i mer enn 180 land første dag på jobb. Utenriksminister Marco Rubio sa: «Vi brukte titalls milliarder dollar på måter som ikke tjente, og i noen tilfeller skadet, USAs grunnleggende nasjonale interesser.»

Kuttene rammer hardt og har strukturelle følger. Kanselleringen av avtalene er ikke midlertidig. De er et tilsiktet sammenbrudd i langsiktig humanitær innsats, utvikling og stabilisering der behovet ofte er størst. 

Uten forutsigbar støtte mister aktører som Flyktninghjelpen - min gamle arbeidsgiver - evnen til rask respons i nye kriser. Tilliten samarbeidspartnere i mellom svekkes. Planleggingen blir uforutsigbar. Resultat? Mer sosial uro, politisk ustabilitet, konflikt, migrasjon, flere flyktninger.

Det handler ikke bare om tall i et budsjett. Når stater ikke lenger kan dekke folks mest grunnleggende behov, undergraves selve kjernen i menneskerettighetene:

– Retten til liv og nødhjelp, når mat og medisiner uteblir.

– Retten til helse, når helsetjenester, vaksiner og fødselshjelp kuttes.

– Retten til mat og vann, særlig der krig og tørke.

– Retten til utdanning, for barn som allerede har mistet alt.

USAs kutt bryter ikke bare med politiske løfter, men også med internasjonale forpliktelser. Det markerer et skifte fra rettighetsbasert bistand til en mer geopolitisk og instrumentell politikk, der egne interesser settes foran universelle rettigheter og folkerettslig ansvar. 

Konsekvensen er at millioner av mennesker mister det minimum av beskyttelse og verdighet verdenssamfunnet siden 1945 rettslig har forpliktet seg til å opprettholde. Jeg skal gi et meget kort riss av noen av de rettslige pliktene USA bryter:

• FN-pakten art. 55 – 56, som forplikter alle stater til å samarbeide for å fremme menneskerettigheter
• Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og uttalelser fra FNs komité (CESCR), som gjør det klart at rike land har et særskilt ansvar for å bidra internasjonalt.
• Maastricht-prinsippene, som utdyper forpliktelsene i Pakten og konvensjonen.

FN-pakten 

FN-paktens artikkel 55 og 56 pålegger alle stater å samarbeide for bedre levekår, økonomisk og sosial utvikling og respekt for menneskerettighetene.

USAs omfattende kutt i bistand til krise- og utviklingsområder bryter åpenbart med denne forpliktelsen. Når bistand sikrer tilgang til mat, rent vann, helsetjenester og utdanning, rammer et kutt i denne de mest sårbare gruppene. Deres rettigheter undergraves, og det samme gjelder for det rettslige grunnlaget for global fordeling og verdighet.

Men dette er mer enn et brudd på FN-pakten. Det er også uttrykk for USAs strategiske ønske om å svekke det multilaterale systemet landet selv var med å bygge.

Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter 

Artikkel 2 (1) i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 forplikter statene til å bidra internasjonalt - gjennom samarbeid og bistand – for å sikre at rettighetene til mat, utdanning, vann og bolig blir oppfylt.

FN-komiteen CESCR, som overvåker statenes håndheving av konvensjonen, gir et generelt svar på hva dette rettslig betyr. General Comment No. 3 er ekspertkomiteens autoritative tolkning av hvordan internasjonalt samarbeid er nødvendig for at konvensjonen skal etterleves. Komiteen viser til FN-pakten art. 55 og 56 for å understreke statenes felles ansvar.

Viktig å merke seg er at CESCR presiserer at rike land har et særlig ansvar når andre stater mangler ressurser til å oppfylle folks grunnleggende behov. Rike lands særlige ansvar er dessuten flere ganger bekreftet av FNs menneskerettsråd.

Selv om USA ikke har ratifisert konvensjonen, er de som signatarstat forpliktet til å være lojal mot dens formål, det vil si ikke handle i strid med formålet (Wienkonvensjonen om traktaretten art. 18). Å kutte livsviktig bistand uten å vurdere konsekvensene må ses som et brudd på denne lojalitetsplikten og med prinsippet om internasjonalt samarbeid. USA undergraver konvensjonens stilling og svekker solidariteten den bygger på.

Maastricht-prinsippene 

Maastrich-prinsippene av 2011 utdyper det rettslige rammeverket jeg til hittil kort har omtalt. De klargjør eksisterende forpliktelser, snarere enn skaper nye. De konkretiserer statenes plikter til å respektere, beskytte og oppfylle økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter også utenfor eget territorium (prinsipp 3 og 8). 

Blant annet skal stater:

Avstå fra politikk som skaper reell risiko for at folk i andre land mister muligheten til å nyte disse rettighetene (prinsipp 13)Sikre at egen økonomisk politikk ikke svekker andre staters evne til å oppfylle rettigheter (prinsipp 19–21)Avstå fra bistands- eller andre beslutninger som direkte eller indirekte undergraver andre staters ansvar for menneskerettighetene (prinsipp 20 og 31)

Selv om Maastricht-prinsippene ikke er traktatrett, har flere av dem støtte i folkerettslig sedvanerett, og binder dermed USA i praksis. Prinsippene er for lite kjent i Norge; de er kommentert her.

Reagerer Norge sterkt nok?

USAs kursendring koster liv. Millioner har fått svekket tilgang til grunnleggende rettigheter - til livsviktig helsehjelp, utdanning og beskyttelse. Skadene på rettighetsvernet er veldokumenterte. Amnesty International og andre har lagt frem dokumentasjon. USA bryter prinsippet om å unngå tilbakeskritt (non-retrogression) og påføre skade (do no harm). Det er rettsbrudd med fatale menneskelige kostnader.

Trump-administrasjonens kutt bør møtes med sterkere motstand internasjonalt. Ikke bare fra statsledere og politikere, men også fra jurister og rettighetseksperter. At USA ikke har ratifisert konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fritar dem ikke fra press, ansvar og kritikk.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust bør si det tydelig: USAs vilkårlige kutt rammer de mest sårbare, strider mot grunnleggende rettigheter og undergraver det globale menneskerettighetssystemet.

Norge må ikke nøye seg med protest, men aktivt kreve reversering av de viktigste kuttene, forsvare prinsippet om globalt ansvar, øke egen støtte der rettighetene nå angripes, og samle flere land til tydelig felles press.

Taushet og lavmælt diplomati er ikke nøytralitet. Det er aksept.