Utdanning er et lotteri

Jeg ser nærmere på George. Livet hans kan vel ikke være så ille. Hans velpleide ytre med tilhørende dress og slips ser for meg ut til å tilhøre en mann som har gjort det bra i livet. Jeg spør han hva som er galt.
George forteller at han gikk ut av universitetet for to år siden, men han har ennå ikke klart å finne seg en jobb. Han søker jobber, spør kjente, tar på seg dress og slips og oppsøker mulige arbeidsgivere. Av og til har han klart å hanke inn en tilfeldig jobb. Han har vært selger og resepsjonist på hotell, men noen fast jobb har han ikke vært i nærheten av. George er utdannet økonom med de beste karakterer fra landets beste universitet. Han er spesialist på økonomiske prognoser og statistikk.
Jeg tenker; «for et misbruk av ressurser og talent!». Afrika trenger jo velutdannede, unge mennesker med pågangsmot og arbeidslyst. Flere unge mennesker setter seg ned ved kafébordet mitt. Alle har sympati med George og alle forteller historier om seg selv eller venner som sliter med å skaffe seg jobb etter at en god utdanning er unnagjort.

Det er altså en logisk, eller kanskje heller en praktisk, brist i argumentasjonen om at utdanning fører til utvikling og velstand både på det private og nasjonale plan. Det er rett og slett ikke jobber nok til de mange unge afrikanere som sliter seg gjennom høyskoler og universitet med de beste karakterer og de høyeste ambisjoner for framtiden. Mange ender opp uten jobb eller i usikre jobber de er totalt overkvalifiserte for.
George er bare en av mange frustrerte unge afrikanere. Når et langt og målrettet løp mot høyere utdanning ender i ledighet er det altså en brist i sammenhengen mellom utdanning og arbeidsliv. Så mange unge, velutdannede går nå ledige at det brer seg en oppfatning at det kanskje ikke lønner seg å ta utdanning likevel.
Isen min er for lengst spist opp, men diskusjonen om utdanning og arbeidsmarked har virkelig blitt dagens tema. Flere fra nabobordene snur stolene sine og slutter seg til. De fleste klager på samfunnet og myndighetene som ikke sørger for at det er jobber nok. Andre minner om at det er markedet som styrer sysselsettingen. Har vi ikke en utdanning som markedet etterspør, kan vi heller ikke vente oss arbeid. Vi ender opp med konklusjonen at utdanning er et lotteri, der noen vinner og mange taper. Men uten å ta lodd, har vi i alle fall ingen sjanse til å vinne.

Etter hvert tar samtalen en mer filosofisk retning. Det er alltid frigjørende å flytte blikket litt over gateplan. Flere av oss kjenner til den østerrikske filosofen Ivan Illich, og vi har hatt sans for hans tanker. Han er liksom litt på vår side i sin kritikk av den vestlige verden og de vedtatte normer der.
Illich hovedverk, «Deschooling Society», som kom ut i 1971, kritiserer utdanningssystemet i moderne økonomier. Illich mener den formelle utdanningen har mistet sin hensikt og i tillegg produserer noen vinnere og mange tapere. Illich skisserer selv et annet system der utdanning er mindre formalisert, men mer innbakt i næringslivet og menneskenes egne behov.

Etter hvert som vi diskuterer Illich videre skjønner vi nok at hans ønsker om å «deinstitusjonalisere» utdanningssystemet er en begynnelse på å deinstitusjonalisere hele samfunnet. Altså en slags anarkistisk konspirasjonsplan. Men la gå med det. Hans ideer om utdanning er noe Afrika trenger.
Vi trenger nemlig å gjøre utdanning til et lotteri der de aller fleste vinner. Der utdanning er relevant for våre liv og vår utvikling, både som enkeltpersoner og samfunn. Vi må komme bort fra et elitistisk utdanningssystem som favoriserer de få, til et bredt og fleksibelt system som setter hele den store unge befolkningen i arbeid og virksomhet. Kanskje nettopp Afrika kan gå i spissen for en utdanningsrevolusjon i verden?
Den vidløftige kafédiskusjonen ebber ut. Det gjorde godt å kunne tenke de store, frigjørende tankene. Selv den frustrerte George begynte å føle seg oppglødd og klar for ny kamp mot realitetene. Utrolig hva en dose filosofi kan føre til.