Utradisjonell støtte kan gi viktige endringer

Han understreker at satsing på utdanning og kapasitetsbygging er viktig for å få til fattigdomsreduksjon. Alle må delta, også jenter og kvinner skal sikres sine rettigheter til utdanning, unngå for tidlig giftemål og slippe sextrakassering.
Høvdingen representerer det ikke-demokratiske tradisjonelle samfunn. Det er ingen tvil om hvem som har størst makt og har størst tillit i lokalsamfunnet. Også alle undersøkelser viser at høvdingene de fleste steder i Zambia er vesentlig mer respektert, har mer påvirkningskraft og har større tillit enn mange av de moderne demokratisk valgte lederne.
Støtte til slike tradisjonelle ledere i Zambia har skapt debatt. Det stilles spørsmål om et slikt samarbeid representerer en dreining i uttalte mål for norsk bistand. Inngår bistand i en hestehandel for kortsiktige resultater på bekostning av menneskerettigheter og demokratiutvikling?

Den såkalte 'høvdingbistanden' utgjør 1 prosent av den totale bistanden til Zambia. Resterende 99 prosent er forbeholdt velkjente formål, som utdanning, miljø, antikorrupsjon og likestilling. Det er viktig å merke seg at det ikke gis noen midler direkte til Chiefene. Samarbeidspartneren er en lokal organisasjon, og den norske støtten må brukes i henhold til godkjente arbeidsplaner og budsjetter, utarbeidet i konsultasjon med flere hundre kvinner og menn bosatt i dette området.
Hvorfor støtte tradisjonelle ledere i det hele tatt? Tradisjonelle ledere er viktige samfunnsaktører, og særlig på landsbygda - hvor fattigdommen er størst. Hele 96 prosent av Zambias landmasse representerer kollektivt land, og forvaltes via tradisjonelle strukturer. I de tradisjonelle strukturer har disse lederne avgjørende innflytelse.
Hvem som får tilgang til jord, og på hvilke betingelser, er viktig for matvaresikkerhet og videre utvikling av landbruket. Innen landbruket er det kvinner som tar og har det største ansvaret for å produsere mat. Når vi da vet at Chiefene representerer den lokale kulturen, og kan påvirke tradisjoner knyttet til for eksempel rett til jord, utdanning, sex, ekteskap, skilsmisse og arv vil vi måtte ta hensyn til denne realitet i vårt arbeid med utvikling av samhandling og nettverk. Dette er områder som er av stor betydning i kampen for likestilling, og for blant annet hiv/aids-satsingen.

Det er ingen tvil om at høvdingene er dypt bekymret over fattigdommen i sine områder. Spredningen av hiv-aids, de mange foreldreløse barna og flyttingen ut av høvdingområdene, oppfattes som et nederlag for dem som ledere. Høvdingene har derfor selv tatt initiativ til endringer, og ønsker å fremstå som «drivers of change from below».
Samarbeidet med tradisjonelle ledere er et forsøk på å komme i dialog med en institusjon som har betydning for folks velferd på landsbygda. I likhet med kirken, en rekke organisasjoner og profesjonelle bistandsleverandører, er det ikke en demokratisk institusjon. Den kan allikevel påvirke lokal utvikling i retning av større respekt for kvinners rettigheter og demokratiske strukturer. Hensikten med støtten er dermed å bidra til at slike ledere bruker sin innflytelse og sitt nettverk til å bistå utvikling, i tråd med nasjonale prioriteringer. Allianse- og brobygging mellom tradisjonell og demokratisk ledelse er også fremtredene i for eksempel det nye Sør- Afrika, og en tilnærming som Nelson Mandela selv har tatt sterkt til orde for.

Tradisjon er ikke bare noe som råder på landsbygda i Zambia, den spiller også en viktig rolle innen bistanden. I valg av sektorer og strategitilnærminger ender vi ofte opp med å videreføre mer eller mindre vellykkede tiltak, ute av stand til å ta radikale grep eller å foreta nytenkning. Høvdingbistand er et forsøk på å prøve noe nytt, i en setting hvor de fattiges levekår i Zambia har endret seg lite siden frigjøringen i 1964. Sannsynligheten for at den vil bidra til konkrete, kortsiktige resultater - i form av verdiskapning og bedre sosiale tjenester for både kvinner og menn - er stor.
Om tradisjonens voktere kan motiveres til å motarbeide tradisjoner og normer som er ødeleggende for enkeltmennesker og lokalsamfunnet, gjenstår å se. Erfaringen så langt viser at det er stor interesse for å diskutere aktuelle utfordringer knyttet til jenters situasjon, hiv/ aids, arbeidsledighet og barns velferd. De er gitt ett år til å demonstrere endringsvilje. Vi følger spent med!

Anne Stenhammer er statssekretær i Utenriksdepartementet (fra SV).