En bistandsarbeiders dilemma: Profesjonell eller personlig i møte med mennesker i nød?
UTSYN: Bistandsbransjen kunne vært tjent med større åpenhet rundt bistandsarbeidernes psykiske helse, skriver Marta Tveit.
Jeg tror hele bistandsfeltet kunne vunnet på en åpnere samtale rundt psykisk helse og profesjonsutøving; nettforum, workshops eller arrangementer på tvers av organisasjoner.
Landcruiseren virvler opp det røde støvet langs Nairobi-landeveien.
Tessa og Justin suser forbi en støvete kvinne som går barbeint på asfalten i den nådeløse sola. «Stopp!» hyler Tessa plutselig. Justin bråbremser så støvet innkapsler bilen. Det er som om de er fanget i sin egen private sandstorm. Tessa forklarer at hun kjenner kvinnen de nettopp har passert, de burde gi henne skyss. «Du kan ikke hjelpe alle,» protesterer Justin irritert over suset fra air-conditionen. De er sent ute. Men Tessa låser opp på sin side og hopper ut. «Hva slags mennesker er vi om vi overser nøden rett foran øynene på oss?» knurrer hun. Så smeller hun igjen døra og marsjerer tilbake langs landeveien.
Dette er en scene gjengitt fritt etter hukommelsen fra Den evige gartner av John Le Carré. Den illustrerer noe som preger mange i bistandsbransjen: Strid mellom jobben og profesjonaliteten, og det å være et godt medmenneske her og nå.
Når nøden der ute kommer inn i stua
Jeg hadde mitt eget «evige gartner-øyeblikk» da jeg snakket med en anonym kilde som jeg etter hvert har blitt venninne med. Hun kommer fra et miljø for blant andre lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i Zimbabwe, og sa hun ville ut av et giftig og til tider voldelig forhold.
Da trådte jeg ut av rollen som tilskuer. Jeg rådet henne til å komme seg vekk i en viss fart. Det gjorde hun, og partneren ble sittende alene.
Partneren led av flere alvorlige psykiske problemer og tok livet sitt samme kveld. Verken statistikkene jeg hadde lest om minoritetsmiljøer og psykisk helse, forelesningene om profesjonsetikk eller historiene jeg hadde hørt fra pensjonerte bistandsarbeidere kunne hjelpe meg da. Hvordan reagerer man når tragedien kommer alt for nær, på en arena hvor man helst skal være klartenkt og profesjonell? Hva var min rolle i det hele?
I slike øyeblikk slutter jobben å være jobb.
Et øyeblikk der nøden ’der ute‘ plutselig kommer inn i stua, og blir til noe som setter seg i kroppen. Feltarbeiderne i bistandsbransjen må kanskje være mer hardbarka enn det jeg er. Arbeidskulturen hos ’folk i felt‘ kan jo også være ganske hard. Noen har den holdningen at man ikke ’har rett‘ til å klage over egen lidelse i møte med all lidelsen ’der ute‘. For eksempel skal ikke Ine Eriksen Søreide stå og gråte på NRK etter et besøk i Libya (men hvorfor ikke egentlig? Det viser medmenneskelighet og understreker viktigheten av det vi driver med).
Man har jo selv valgt dette, så det forventes at man skal tåle mye.
Men det er nettopp det: jeg tror aldri man helt vet hva man går til. Da kan det være en ekstra påkjenning å aldri skulle snakke høyt om det. Har folk i bistandsbransjen hardere hud enn andre, eller er det bare arbeidskulturen som krever at man skjuler sine arr og sår?
Veteraner skjuler psykisk sykdom
Forskningsmessig vet vi mer enn før om hvordan vi påvirkes av det å komme ansikt til ansikt med lidelse. Silja Nordahl skrev en masteroppgave om mental helse og psykososial støtte for humanitære feltarbeidere. «Humanitære arbeidere har forhøyede eksponeringsgrader for traumatiske og kroniske stressfaktorer, og tilsynelatende konsekvenser er posttraumatiske stressymptomer, angst, depresjon og utbrenthet», skriver Nordahl.
En annen masteroppgave satte fokus på langsiktige reaksjoner etter livstruende hendelser blant bistandsarbeidere i krig- og konfliktområder. Oppgaven ble skrevet av Berte Marie Ulveseter. Hun fant at etter-reaksjoner kan oppstå hele 20 år etter den aktuelle hendelsen.
De samme funnene går igjen i forskningen på norske veteraner fra fredsbevarende operasjoner. I tillegg viste forskningen at flere forsøkte å skjule at de slet psykisk. Grunnen til at de gjorde dette var at de, dersom den psykologiske tilstanden deres ble oppdaget, ikke ville få flere utenlandsoppdrag, og dermed ingen eller dårligere lønn og fremtidsutsikter.
Bransjen er tjent med større åpenhet
På andre felt hvor man jobber med vanskeligstilte eller sårbare mennesker, for eksempel innenfor psykologi eller sosialt arbeid, så har man større fokus på profesjonsutøverens mentale tilstand, nettopp fordi det gjør disse bedre skikket til å gjøre jobben sin.
Jeg tror hele bistandsfeltet kunne vunnet på en åpnere samtale rundt psykisk helse og profesjonsutøving; nettforum, workshops eller arrangementer på tvers av organisasjoner. Det kan styrke arbeidet som gjøres, noe som igjen kan gi bedre resultater. For å sette det på spissen: det hjelper ikke Afrika at en norsk UD-konsulent drikker seg ihjel på hytta. Det hjelper Afrika enda mindre om han blir blasert, troløs eller bitter av stadige møter med korrupsjon og nytteløshet, og begynner å ta uforsvarlige valg eller setter egen vinning først i jobben.
Ivaretagelsen av nordmenn i felt har blitt kraftig forbedret. Dette skjer ofte innad i organisasjonene, hvor hver enkelt organisasjon har hvert sitt system. Men kanskje ville mer åpenhet om ’det vanskelige‘ på tvers av organisasjoner vært fordelaktig?
I 2014-15 satt noen ildsjeler i gang et prosjekt ved navn «Borte bra, men hjemme…». Prosjektet var tilknyttet Rådet for psykisk helse, og oppsto på bakgrunn av at Forsvaret løftet sin dertil manglende oppfølging av veteraner ved hjemkomst. «Mange misunner verdensborger-rollen man ofte får ha. Men det kommer til en pris» sier Per Bertelsen, en av organisatorene.
Prosjektet fikk god respons, men ble dessverre avsluttet.
I fremtiden vil Bertelsen gjerne ha en mer åpen samtale på tvers av organisasjonene. «Hver gang det blir debatt om dette i media, sier alle organisasjonene at nå har de blitt mye flinkere. Men har de egentlig det?»
Naturlige reaksjoner er ikke en svakhet
I nyere tid har det også blitt sånn at de fleste som jobber med norsk bistand sitter i Norge og forvalter heller enn å jobbe i felt. Likevel er det lett å se for seg at man blir preget, for eksempel av å stadig forholde seg til vanskelige livssituasjoner, eller å ta store valg som påvirker mange. Nå under koronaen kan det for eksempel være mange som preges av å ikke kunne gjøre jobben sin «ordentlig», som hadde tenkt seg ut og som ikke kan, eller som må sitte og se på at det går verre og verre med deres partnere.
Mangelen på større åpenhet rundt psykisk helse fører til at naturlige menneskelige reaksjoner gjøres om til private reaksjoner som ofte forbindes med skam. Det å anerkjenne at det kan være vanskelig å ta avgjørelser, samarbeide med partnere på frontlinjene eller forholde seg til nytteløshet eller mismot, er ikke å være svak, det er å kalibrere mot et mer realistisk syn på menneskesinnet.
Mot slutten av Den evige gartner har Justin endret seg. I flukt fra en landsby under angrep forsøker han å løfte en liten jente ombord i et FN-fly som skal til å forlate området. Piloten nekter, flyet er kun for nødhjelpspersonell, sier han.
«Men dette gjelder et barns liv,» roper Justin fortvilet, «det er ingen regler som gjelder lenger da!»
Det er kanskje flere av oss som tenkte at dette med å redde verden skulle være utfordrende, men stort sett behagelig. Stort sett en følelse av triumf gjennom å se bedring. Kanskje var vi ikke like forberedt på disse «evige gartner-øyeblikkene», og maktesløsheten som gjerne kommer når trist statistikk på skjermen plutselig blir til medmennesker og venner.
