Jul er tid for å gi, men hvem fortjener å få?

Under et arrangement i Oslo gikk en av de store organisasjonene med bøsser og samlet inn penger. I menneskemengden gikk også romfolk med sine bøsser - pappkrus med slitte kanter. Det var lett å se hvilke bøsser som var mest populære.

Tusenvis av kroner ble lagt i organisasjonenes bøsser den dagen, men det så ikke ut til at særlig mange ville gi til de utenlandske tiggerne. De fleste ignorerte dem. Andre følte seg åpenlyst brydd av de fattigslige damene i lange fløyelsskjørt.

En kvinne med LO-logo på jakken, sa høyt og surt til en gammel tiggerkone:

- De som ikke jobber, får ikke penger heller!

Det var første mai, arbeidernes dag og «solidaritet» sto skrevet på parolene.

De dovne og de late

Å dele inn fattige i verdige og uverdige trengende er ikke nytt. I Norge var det engang bare foreldreløse barn, syke og vanvittige som hadde lovfestet rett til «fattigpleie», som det het.

Resten fikk klare seg selv; deres fattigdom ble sett på som et resultat av dovenskap og slett moral.

Norges første sosiolog, Eilert Sundt, viet sitt liv til å løfte frem levekårene for fattige i Norge på 1800-tallet. Likevel mente han de fattiges «uheldige soveskikker» var grunnen til elendigheten, og foreslo at fattigkommisjonen skulle banke på hver eneste dør og overbevise dem om å få færre barn.

Selvforskyldt fattigdom har vi altså ingen sans for. Frps Christian Tybring-Gjedde tok en «Eilert Sundt» da han foreslo å begrense barnetrygd til innvandrere som får mange barn. En slags straff for deres egen dumskap og dermed gi dem enda dårligere råd. (Samtidig var pressen full av bekymring over at kvinner i Norge føder for få barn og at det derfor ville bli vanskelig å opprettholde velferdsstaten i fremtiden.)

Skjelver fra 09:00 til 17:00

De fattige vet vi sorterer dem. Derfor sitter tiggerne med små skilt med teksten «jeg er norsk» skrevet på med tusj. Eller bilder av barna, et lite lys ved siden av. Noen skjelver og rister - muligens bare i arbeidstiden. I andre land er det vanlig med et lite barn på fanget, en hund kanskje. For å «lure» til seg penger - eller fordi de vet at kampen om kronene er hard? De markedsfører sin egen fattigdom, og det sier kanskje mer om oss enn om dem at de trenger å gjøre det.

Også når det gjelder fattige langt borte, sorterer vi. Jeg skrev en artikkel for noen år siden om Plan Norge, som lar deg som giver velge kjønn og alder på barnet du vil «adoptere». Hva valgte folk? 90 prosent ville gi pengene sine til jenter under fem år. Tenåringsgutter med pubertetsbart scorer ikke høyt. De er like fattige de.

Men akkurat som tiggerne i Oslo, vet organisasjonene hva som skal til for å få penger i koppen. Bilder av barn gir mest, og jenter enda mer. Plan kjører hardt på sine «jentekampanjer» og markerer «jentenes dag.» Det funker: Plan har blitt en av de mest suksessrike innsamlingsorganisasjonene i Norge.

Søte og mindre søte dyr

Miljøorganisasjonen WWF har valgt seg en panda som symbol. Pandabjørnen er søt, men neppe særlig viktig for klodens overlevelse. Hvorfor ikke en maur eller en bille som logo? Og da Norsk Folkehjelp så på muligheten for å rydde miner med rotter i stedet for hunder - var det nok mange i markedsmedarbeidere som gruet seg - for hvordan samle inn penger med en feit rotte som symbolsk gave til jul?

Innimellom får organisasjonene kjeft for å markedsføre seg på denne måten. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er alltid raskt ute med kritikken: Spekulativt! Forflatende! Fordummende! Men kanskje er det heller vi som gir som er riktig adresse for kjeft? Organisasjonene gjør jo bare det de må for å samle inn nok. Eller?

Han uten robotdrakt

I humanitært arbeid er selve grunnsetningen at alle har like mye rett til hjelp; vi deler ikke ut mat eller medisiner ut fra hvilket kjønn du har eller hvilken side du står på i en konflikt. Mennesker i nød behøver ikke bevise at de er verdige hjelp. Slik er den norske velferdsstaten også. Et barn er et barn og har rett til sin barnetrygd - uansett om du kommer fra en ungeflokk på seks eller to.

Likevel, som privatpersoner klarer vi ikke å la være. «Jeg har en fast tigger jeg gir til, han har så godt ansikt, jeg får lyst til å gi til ham». Det fortalte en mann jeg møtte. «Jeg gir til de som spiller musikk eller strikker sokker, jeg liker at de gjør noe for pengene» sa en annen.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev at han en gang så komponisten Ole Bull gi en fordrukken musikant en «nokså stor sum» med penger. Drankeren ville visstnok hjem til sin fødeby. Men kjære, sa jeg, skriver Bjørnson, du ser da at han drikker? Ja, svarte Ole Bull med sitt skjønneste smil - men det er nok av dem som hjelper de verdige, det må noen til for å hjelpe de uverdige også.

Så nå som det nærmer seg jul og du løper rundt med handleposene, hvilken fattig er det som skal få litt av ditt? Kanskje er det han som verken har skilt, lys, robotdrakt eller et instrument å spille på som trenger det mest.