Utvikling og frihetens fundament (del II)

Jeg vil begynne med menneskerettigheter, og vil stille spørsmålet: Hvordan relaterer menneskerettigheter seg til fokuset på frihet? Hvordan integrerer vi «utvikling som frihet» til det å kreve og fremme menneskerettigheter?
En måte å tenke på forbindelsen mellom frihet til rettigheter generelt og menneskerettigheter spesielt er å begynne med det grunnleggende utgangspunkt at mens frihet er en verdi, bærer den ikke med seg noen plikt på vegne av andre om å skulle gjøre noe med den. Gjensidige plikter er imidlertid sentrale innenfor rettighetstankegang, og enhver spesifisering av rettigheter må bære med seg tilknyttede plikter og forpliktelser. Det å anerkjenne frihet som en rettighet vil umiddelbart gi friheten en bredere relevans ved å knytte den til plikter som staten, samfunnet eller individer må anerkjenne.
Vi kan følgelig trekke ut to aspekter ved en vanlig oppfatning av rettigheter:
1. Den fokuserer på rettighetshaverens frihet til å gjøre visse ting eller oppnå visse vilkår.
2. Den krever noen gjensidige forpliktelser fra andre (som kan ta form av ikke-innblanding eller av positiv støtte) for å hjelpe rettighetshaveren til å realisere denne rettigheten.

La oss så ta for oss menneskerettigheter mer spesielt. Menneskerettigheter er rettigheter som individer besitter, ikke i kraft av statsborgerskap i et land, men på grunn av sin status som mennesker.
Dette kan være, men behøver ikke å være, lovfestede rettigheter, men så lenge de verdsettes, kan denne verdsettingen inkludere den viktighet som er tilknyttet den aktuelle personens friheter og også de forpliktelser som påhviler andre (uavhengig av statsborgerskap, nasjonalitet eller annen gruppetilhørighet) til å hjelpe denne personen med å oppnå disse friheter. Hvis andre er i en slik posisjon at de kan hjelpe, så finnes det også en forpliktelse knyttet til dette.
Det er ikke nødvendigvis spesifisert hvem som vil måtte gjøre hva for å hjelpe den personen hvis rettigheter er blitt truet eller neglisjert. Like fullt er det et allment behov for at enhver ansvarlig aktør, som er i en slik posisjon at han/hun kan hjelpe, vurderer sin plikt til å hjelpe andre (innenfor rimelighetens grenser).
Den filosofiske betraktning som her ligger bakenfor disse forpliktelser er hva Immauel Kant kalte «ufullkomne forpliktelser». De er ikke de «fullkomne forpliktelser» en spesiell aktør har til å gjøre noe utfra en gitt forutgående beskrivelse. Snarere går de på mer generelle krav - eller «ufullkomne» som Kant kaller dem - til enhver som kan hjelpe, om å hjelpe på den måte som de kunne være i stand til å bidra.
Noen av disse forpliktelser har en tendens til å være mer spesifisert enn andre. For eksempel, understrekningen av det forhold at en stat ikke kan foreta arrestasjon av et individ på tilfeldig grunnlag (gitt at dette sees som en menneskerettighet og uavhengig av hva landets lover sier om dette), er mer tydeliggjort enn påstanden om at en person har en rett til å forvente hjelp til å unngå sult. Menneskerettigheter kan altså komme til uttrykk på begge måter, enten med eller uten nøyaktig spesifiserte forpliktelser som «de forpliktede» er blitt spurt om å akseptere.

Faktisk kan overholdelse og overtredelse av nøyaktige spesifikke forpliktelser gå sammen med andres ufullkomne forpliktelser til å hjelpe på det generelle plan. Siden man kan se massive brudd på alvorlige forpliktelser, som at man forverrer tingenes tilstand, kan selv andre som ikke er direkte involvert i overtredelser mot nøyaktig spesifiserte forpliktelser (for eksempel en person A som blir angrepet av person B) ha en generell plikt til å gripe inn og hjelpe (i dette tilfelle: for å forhindre Bs angrep på A). For eksempel hvis en person ble utsatt for et grovt angrep i fullt påsyn av andre og hennes skrik om hjelp ble fullstendig ignorert, kan vi argumentere for at tre dårlige ting har skjedd:
1. Offerets frihet og hennes rett til ikke å bli angrepet ble utsatt for overgrep.
2. Angriperen overtrådte den immunitet som andre burde ha fra å bli utsatt for et overgrep (i dette tilfellet: et voldelig overgrep) og overtrådte samtidig sin fullkomne forpliktelse til ikke å angripe andre, og
3. De andre, som ikke gjorde noe for å hjelpe offeret overtrådte også sin allmenne, om enn ufullkomne, plikt til å hjelpe andre (som man ut fra rimelighetshensyn kunne forvente å bidra med). Det foreligger altså flere ulike, gjensidig forbundne, mangler, men hver mangel er atskilt fra de andre.

Menneskerettigheter har således umiddelbar relevans for «development as freedom»-perspektivet.
1. Det dreier seg om realisering av friheter, og på samme måte som friheter kan være av ulike typer, så kan også menneskerettigheter være det. Det ville være utilstrekkelig å insistere på at for eksempel menneskerettigheter burde dekke bare politiske rettigheter, og ikke økonomiske friheter, slik som frihet fra sult (som noen har foreslått), eller at økonomiske rettigheter skulle ha fortrinn eller midlertidig prioritet framfor politiske rettigheter (som andre har foreslått). Alle relevante friheter er involvert på samme tid.
2. Siden menneskerettigheter ikke er relatert til statsborgerskap, trenger ikke landets lover å begrense rekkevidden av disse rettighetene.
3. Også hva gjelder forpliktelser, kan pliktenes krav gå på tvers av landegrenser, og kan inkludere både faktisk bistand, men også det å si ifra på ulike måter og argumentere for globale framstøt (som Norge ofte har gjort).
4. Innretningen av bistand eller globale tiltak (inklusive institusjonelle reformer) vil måtte utvikles med en pragmatisk tilnærming i lys av sannsynlige konsekvenser for folks friheter. Økonomiske, sosiale og politiske analyser er således helt sentrale for den menneskerettighetstilnærmingen som er lagt til grunn for «utvikling som frihet»-perspektivet. De begrepsmessige klargjøringer må suppleres av årsaks- og konsekvensanalyse, med en passende anerkjennelse av den utstrakte gjensidige avhengighet som finnes i verden.

Hva så med «bærekraftig utvikling»? Hvordan relaterer dette begrepet seg til «utvikling som frihet»? Begrepet «bærekraftig utvikling» er en kraftfull generell idé som har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i miljøanalyse siden begrepet ble lansert i Brundtland-kommisjonens rapport «Our Common Future» (1987). Brundtland-rapporten valgte å ikke definere «bærekraftighet» i forhold til å bevare miljøet i seg selv, men i forhold til menneskers livskvalitet eller behovstilfredsstillelse. Bærekraftig utvikling defineres i denne rapporten som å møte «den nåværende generasjons behov uten å gå på bekostning av framtidige generasjoners evne til å møte sine egne behov». Ideen har blitt ytterligere utviklet av Robert Solow i hans avhandling «An Almost Practical Step toward Sustainability» (1992). I hans utlegning sees bærekraftighet som en forutsetning for at den neste generasjon blir sittende igjen med «hva som enn måtte kreves for å oppnå en levestandard («a standard of living») minst så god som vår egen og å sørge for at den neste generasjon etter dem opplever det samme».
Er den tilnærmingen Brundtland-Solow legger til grunn for bærekraftighet intellektuelt tilfredsstillende? På mange måter er den det. Særlig gir den oss en umiddelbar motivasjon for å bevare miljøet. Målet er ikke så mye å bevare miljøet i seg selv, men livene vi kan leve i dette miljøet. Det integrerer viktigheten av på den ene siden å bevare miljøet med på den andre side miljøets funksjonelle rolle. Og dermed unngår man miljø-fetisjisme. Også Brundtland-Solow-tilnærmingen gir oss en svært inkluderende tilnærming. Enhver ingrediens i et godt liv, som kan påvirke levestandarder («living standards»), antas å være potensielt viktige.

Likevel vil jeg hevde at tilnærmingen kan berikes ytterligere gjennom å inkorporere en direkte interesse for friheter innenfor rammen av bærekraftighet. Det å bare se på levestandarder, snarere enn friheter, kan være temmelig begrensende. For det første kan det å fokusere for ensidig på menneskers levestandard kanskje gjøre tilnærmingen for menneskesentrert. Dette er kanskje uunngåelig, for hvem andre enn mennesker kan bestemme hva som skal bevares? Men det er også menneskesentrert på en annen - mer innsnevrende - måte. Bevaringen av menneskers levestandarder trenger ikke å være den eneste interesse mennesker selv har. For å si det med en middelaldersk europeisk sondering: Vi er ikke bare «pasienter» som er opptatt av bare vår egen livskvalitet. Vi er også ansvarlige og aktive «aktører» som både er i stand til å bedømme verden rundt oss og å påta oss ytterligere forpliktelser i forhold til å gjøre det vi antar at vi bør gjøre. Som Buddha argumenterte for i «Sutta Nipata»: Siden vi er enormt mye mektigere enn andre dyrearter, har vi et visst ansvar overfor dem i kraft av den assymetri som eksisterer i maktforholdet.
Vi kan sagtens gjøre en tydelig distinksjon mellom (1) vår evne til å bevare kvaliteten i våre menneskeliv, og (2) vår evne til å bevare det som vi mener er verdt å bevare (kanskje inklusiv andre arter), og ikke bare i den grad de innvirker på vår egen livskvalitet. I frihetsperspektivet er vi ikke bare «bærere av levestandard», men aktive «aktører», og dette perspektivet bidrar samtidig til å øke rekkevidden av bærekraftig utvikling.

For det andre kan Brundtland-Solow-tilnærmingen bli for aggregerende. Vi kan legge vekt på visse friheter, selv om det ikke gir noe tap av levestandard å miste de nevnte frihetene. Dette poenget kan utdypes gjennom en illustrasjon som ikke involverer framtidige generasjoner, men snarere en svært så hverdagslig, aktuell konfliktsituasjon: En persons rett til å slippe å få blåst røyk i ansiktet av en allestedsrøykende stor-røyker. Retten til å unngå å bli utsatt for passiv røyking er ikke relatert til om den personen som ufrivillig blir utsatt for dette tilfeldigvis er svært rik og nyter godt av en høy levestandard (og særlig sammenlignet med for eksempel en fattig og stakkarslig røyker).
Den miljømessige analogien til denne hverdagslige konflikten kan ta form av et miljø i ferd med å bli ødelagt, hvorunder framtidige generasjoner nektes retten til frisk luft (på grunn av noen særlig stygge utslipp), men der disse generasjoner er så veldig rike og så usedvanlig vel utstyrt med det gode livs øvrige bekvemmeligheter at deres generelle levestandard må anses som godt ivaretatt. Tapet av spesielle friheter har altså uansett en betydning, selv når vi opplever at vi har det godt på det mer generelle plan hva gjelder levestandard.
Et tredje spørsmål knytter seg til framgangsmåter og virkemidler for å bevare miljøet. Hvis miljøpolitikk med sikte på å fremme folks levestandard samtidig fører til tap av menneskelig frihet, så må man være særlig bevisst på dette tapet, snarere enn at det skal bli ignorert eller nedtonet i henhold til en mer helhetlig vurdering av levestandard. For eksempel: Selv om det å begrense menneskelige friheter gjennom en meget streng familieplanlegging (som for eksempel i den kinesiske «ett-barns-familie) bidrar til å opprettholde levestandarder (dette er faktisk svært langt fra å være dokumentert), må det utvetydig slås fast at på veien har man samtidig ofret noe viktig.

En måte å se disse kritikker på er å argumentere for at det man må fremme er ikke bare våre levestandarder, men snarere våre friheter. Frihetene må inkludere (i tråd med Solow) friheten «til å nyte godt av en levestandard minst så god som vår egen levestandard i dag og å legge alt til rette for at vår neste generasjon har det på samme måte», men også vår frihet til å foreta sentrale handlingsvalg i våre liv (for eksempel om familiestørrelse), og vår frihet til å verdsette andre mål enn egen levestandard (for eksempel bevaringen av andre arter), og også vår evne til å garantere spesifikke tilbud til mennesker (som retten til frisk luft). Ideene om grunnleggende friheter kan således gi et grunnleggende bidrag til det levestandard-orienterte begrepet bærekraftig utvikling. Dette er en måte å integrere det svært viktige begrepet «bærekraftighet» med et syn på mennesker som aktive «aktører» med friheter som har betydning.

(Teksten er noe forkortet. Første del av foredraget ble trykket i Bistandsaktuelt nr. 03/2002 og finnes på
www.bistandsaktuelt.com.Red.)