«Gate­ambassadørene»

Vi møter dem på gater, torg og kjøpesentre i norske byer. De er unge, smilende mennesker med fargerike jakker og permer med infomateriell – alltid med tydelige logoer for en humanitær organisasjon.

Der og da er de lette å forveksle med unge idealister som gjør en gratis frivillig innsats for en god sak. Noen av dem er det kanskje også. Og noen er organisasjonenes egne utsendte. Men som oftest er de vi møter utsendt fra kommersielle firmaer – byråer spesialisert på innsamlingsvirksomhet.

Verving av «faddere» og «støttemedlemmer» har blitt en stadig vanligere måte for humanitære organisasjoner å skaffe inntekter til utviklingsarbeid. I en tid da enarmede banditter har blitt politisk uspiselig og der det hersker en betydelig og økende skepsis til telefonsalg, har gateambassadørene blitt viktige inntektsskapere for organisasjonene.

At de samler inn penger til gode og viktige formål vil de fleste være enige om. Om de i vervesituasjonen – på vegne av humanitære organisasjoner – opptrer etisk korrekt, er noe annet. Dette er temaet for den innledende reportasjen i denne utgaven. Vi tviler på om du og jeg, i møtet med selgerne, får den informasjon vi burde ha krav på.

Mange som har møtt en «promotør» eller «gateambassadør» sitter trolig igjen med et inntrykk av at det er en idealistisk frivillig de har møtt. Noen vil tro at støtten de gir går uavkortet til formålet. Det gjør den ikke. Ingen organisasjoner vi har snakket med, blant de som bruker kommersielle aktører til denne virksomheten, har villet oppgi prisen de betaler for å ha selskapenes selgere ute på gaten.

En viktig intensjon bak den norske markedsføringsloven er å sikre at forbrukeren får nødvendig informasjon rundt kjøpet av et produkt eller en tjeneste. Å utelate sentrale opplysninger kan villede forbrukeren. Det er grunn til å spørre om ikke også «kjøpere av god samvittighet» bør få vite – hvor mye av pengene som går til formålet – og hvor mye som går til å dekke kostnadene ved selve vervingen.

Storbritannias lovgivning på området er nylig skjerpet. Organisasjonene må nå oppgi hvor mye som går til formålet og hva innsamlingen koster. Vi mener at også norske forbrukere bør få vite sannheten. Ansvaret hviler på organisasjonenes skuldre.