Hjelp som per definisjon ikke hjelper
Noen av mine dyktige kolleger har sett på norsk handel med fattige land, og konkludert med at norsk "nulltoll" ikke har ført til særlig økt handel med disse landene.
Dette er omtalt og diskutert i flere medier, ettersom funnene var litt pinlige for norsk utviklingspolitikk. Jeg kan ikke noe særlig om handel og har ikke noe å si om årsakene til at det går trått med handelen; der har mine kolleger den beste ekspertisen. Men jeg synes det er en god anledning til å minne om en selvmotsigelse i norsk og europeisk tollfritak overfor de fattigste landene.
Helt siden 1970-tallet har Norge gitt særvilkår til de såkalte minst utviklede land (MUL), og de har fått fullt tollfritak i omtrent ti år. I 2008 ble ordningen utvidet med 14 utvalgte lavinntektsland. Regjeringen fortjener skryt for denne utvidelsen, men med en økonomi som tilsvarer rundt 15 kr per person per dag er det ikke mye disse landene kan tilby krevende norske markeder. Ordningen er fortsatt kjent som MUL-import.
Definisjonen på et MUL-land er at landet 1) er fattig, 2) scorer svakt på helse, utdanning og slike ting og 3) har sårbar økonomi (tallknusere kan se her for en mer teknisk versjon av definisjonen). Punkt 3 er igjen forklart med åtte kriterier. Og her er poenget: Fem av de åtte kriteriene sier direkte eller indirekte at landet ikke har en eksportindustri som er konkurransedyktig på verdensmarkedet, og heller ikke vil få det på kort sikt.
Med andre ord: et av det mest omtalte norske bidrag til utvikling i fattige land bortsett fra bistand, er at vi gir tollfritak til land som pr. definisjon har dårlige muligheter til å utnytte det. Om noen er overrasket over at MUL-importen virker dårlig, er det kanskje fordi de har trodd at MUL-land er det samme som fattige land. Men det er det ikke. Det er fattige land som per definisjon ikke vil ha særlig nytte av tollfritak. Genialt, hva?
En rimeligere ordning ville vært om Norge hadde gitt tollfritak til alle fattige land. Det er jo en definisjonssak, men vi kunne for eksempel, som NUPI-rapporten foreslår, inkludere de som kalles "lower-middle-income economies" i Verdensbankens klassifisering. Disse landene har mer enn halvparten av verdens fattige, og i motsetning til MUL-landene har mange av dem faktisk også en god del handel med omverdenen.
Så hva venter vi på? Landbruksnæringens samtykke, antakelig. For det er selvsagt smertefullt å slippe flittige, fattige bønder til på våre egne markeder, dersom vi ikke avgrenser oss til bønder som bor i land som per definisjon ikke er konkurransedyktige. Det er en politisk avveining som må taes på alvor. Men det er en avveining politikere flest har kunnet slippe billig unna, nettopp fordi de i mange tiår har gitt inntrykk av at "MUL-importen" er et viktig tiltak for utvikling og rettferdighet og at Norge derfor har gjort nok på dette feltet.
Det har vært mulig fordi mediene og andre aktører i samfunnsdebatten ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i spørsmålet og påpekt at keiseren ikke har klær: Vi er generøse mot land som pr definisjon vanskelig kan gjøre nytte av norsk generøsitet.
Øyvind Eggen forsker på bistand og utvikling ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og blogger om den vanskelige utviklingen på bloggen Innvikling. Blogginnlegget er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
