Har fire stormakter nøkkelen til å stanse Sudan-krigen?

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Gunnar M. Sørbø Gunnar M. Sørbø

Sosialantropolog og tidligere CMI-direktør, som har jobbet i og med Sudan i 55 år

Jo lenger borgerkriger varer, jo mer komplekse har de en tendens til å bli, og desto vanskeligere er det å skape fred. Krigen i Sudan, som nå har vart i to og et halvt år, er intet unntak.

Krigen er både veldig lokal og veldig internasjonal på samme tid.

Den er lokal fordi begge partene, Sudan Armed Forces (SAF) og Rapid Support Forces (RSF), har alliert seg med andre væpnede grupper, ofte lokale militser med sin egen agenda. Dette skaper et fragmentert politisk og militært landskap med mange lokale konflikter. Og den er internasjonal fordi den ville vært over om partene ikke fikk våpen og annen støtte utenfra.

Det kom overraskende, men 12. september la en kvartett («the Quad») bestående av USA, Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater fram et felles veikart for fred.

De oppfordrer partene i krigen til å inngå en tre måneders lang «humanitær våpenhvile», etterfulgt av en permanent våpenhvile og en ni måneders lang politisk prosess for å etablere en sivil regjering. Det skal skje gjennom en «transparent prosess som ikke kontrolleres av noen av de stridende parter».

Ikke nøytrale stater

Kvartetten består ikke av nøytrale stater. Emiratene er RSFs hovedsponsor og Egypt en viktig støttespiller for SAF, i likhet med (etter hvert) Saudi-Arabia. USA har satt begge krigsherrene på sanksjonslisten og tilføyet samme dag allierte av SAF, med anklager om at de nører opp under konflikten og har bånd til Iran.

I erklæringen fra kvartetten heter det at «voldelige ekstremistgrupper knyttet til Det muslimske brorskap» ikke skal kunne diktere Sudans framtid.

Mens RSF ennå ikke har kommentert forslaget, ble det blankt avvist fra Port Sudan, der både SAF og islamistene har base. SAF-general Burhan godtar ikke at RSF behandles som en likeverdig og legitim part i konflikten. Islamistene er like uforsonlige og krever at Emiratene må utelukkes fra prosessen.

Det er allikevel mange som mener at nøkkelen til våpenhvile og fred i Sudan ligger i Kairo, Riyadh og Abu Dhabi. Det er derfor tent et lite håp i en krigstrett befolkning, særlig om en sårt tiltrengt våpenhvile.

Hvordan har krigens utvikling påvirket mulighetene for en våpenhvile? Og er det sannsynlig at kvartetten vil vise samhold, ha gjennomføringskraft og fremme en type fred som Sudan trenger?

Krigens nye vending i 2025

Etter å ha tapt store områder i krigens første år, har SAF kommet på offensiven.

Hovedstaden Khartoum ble gjenerobret i mars 2025, og på slagmarken preges krigen nå av harde kamper i Kordofan – området mellom Khartoum og Darfur, og av RSFs beleiring av et fåtall byer i vest, hvorav millionbyen El Fasher i det nordlige Darfur er den viktigste. Her er den humanitære situasjonen kritisk.

SAFs framgang skyldes både økt hjelp utenfra, fra Egypt, Iran, Tyrkia, Qatar og Russland, og allianser med ulike væpnede grupper. Blant disse er islamistiske «brigader», lokale, ofte etniske militser og tidligere opprørsgrupper fra Darfur. For 20 år siden kjempet de mot arabiske militser, som RSF er tuftet på, og regjeringen i Khartoum. Nå spiller de en spesielt viktig rolle i forsvaret av El Fasher.

Tyrkiske og iranske droner ble særlig avgjørende for gjenerobringen av Khartoum og områdene sør for hovedstaden.

RSFs krigsmaskin, som er tuftet på kontinuerlig ekspansjon med liten eller ingen lønn til soldatene, men lisens til å plyndre, fikk etter hvert problemer med kommandolinjene. Det henger også sammen med at RSF ikke er en enhetlig hærstyrke, men en koalisjon av lokale militser, stort sett rekruttert blant arabiske nomadestammer i Darfur. I tillegg mistet RSF omdømme på grunn av sin brutale og hensynsløse framferd i områdene de okkuperte.

Men akkurat da det kunne se ut til at SAF var i ferd med å få et avgjørende overtak og mange flyktninger var på vei hjem, tok krigen en ny vending.

RSF fikk også tak i langtrekkende droner, luftvern og bakke-til-luft-missiler, det meste trolig finansiert av Emiratene, men også av lukrativ handel og smugling av gull til Dubai.

I mai 2025 ble Port Sudan angrepet av droner som rammet byens største kraftstasjon, flyplassen, et ammunisjonslager og brensel-lager. Nylig var det Khartoum som ble offer for det samme, med særlige virkninger på strømforsyningen. 

Dette har endret både krigsstrategien og maktbalansen.

Droner dreper, men kan ikke alene holde territorium. Med få muligheter til en militær seier og et ødelagt omdømme, prøvde RSF å gjenoppfinne seg selv politisk. RSF-leder Hemedti etablerte en viktig ny allianse med Sudan People's Liberation Movement-North (SPLM-N) som kontrollerer Nuba-fjellene langs grensen til Sør-Sudan, et område på størrelse med Irland.

20. juli 2025 dannet de sin egen regjering med Hemedti som leder og SPLM-N-leder Abdel Aziz al Hilu som nestleder: «Regjeringen for Fred og Enhet».

Hvis de skulle få kontroll over Kordofan, vil RSF kontrollere nesten halvdelen av Sudans areal. Darfur alene er omtrent like stort som Spania.

Hva betyr denne utviklingen?

Først og fremst at begge partene, på nåværende tidspunkt, ser seg best tjent med å fortsette kampene. SAF fordi de mener de er den eneste legitime regjeringen, har framgang på slagmarken, tror de kan så splid innad i RSF og vinne krigen. RSF fordi de må konsolidere sitt kjerneområde i vest, og da er de blant annet nødt til å erobre El Fasher og grenseområdene til Libya der de møter stor motstand fra etniske grupper (særlig zaghawa) som kjempet mot dem for 20 år siden.

Diplomatiske framstøt må bygge på den erkjennelsen, at begge parter i krigen har interesser i at kampene skal fortsette.

At RSF har etablert en parallell regjering forsterker også konkurransen om legitimitet og suverenitet.

Skulle partene likevel inngå en avtale om våpenhvile, er det ikke gitt at den vil holde.

De to væpnede gruppene (Sudan Liberation Movement – Minni Minnawi og Justice and Equality Movement) som nå kjemper mot RSF i El Fasher, vil for eksempel ikke akseptere å bli underlagt RSF i Darfur, og islamistiske grupper i andre deler av Sudan vil ikke godta å bli satt på sidelinjen slik veikartet forutsetter.

Mange av gruppene som kan bli ekskludert fra forhandlinger om våpenhvile har også sin egen agenda, til og med sine egne bånd til land som Eritrea eller Gulf-stater. Faren er stor for at «spoilere» vil komme på banen, med voldelige konfrontasjoner og ytterligere fragmentering.

Kvartettens fred

Kvartetten har forpliktet seg til å følge opp gjennomføringen av planen med de tidslinjene som er spesifisert. Dette blir krevende av flere grunner:

1. De tre arabiske utenriksministrene uttaler at «slutt på ekstern militær støtte er nødvendig for å avslutte konflikten». Men som Liv Tønnessen nylig skrev i Panorama, er de regionale stormaktene selv deltakere i krigen, og tjener på den gjennom utvinning og smugling av gull, landbruksvarer og livdyr.

2. Veikartet bidrar til å frata general Burhan den internasjonale legitimiteten han har arbeidet hardt for, og til dels lykkes med å oppnå. Selv om Norge, USA og de fleste vestlige land ikke har anerkjent regjeringen i Port Sudan, har FN erkjent at SAF har de facto statlig autoritet. Burhan har blitt behandlet som de facto statsoverhode og blitt invitert til FNs hovedforsamling. I FN har RSF blitt omtalt som en «paramilitær» gruppe og den nye regjeringen i Darfur har ikke fått aksept. Kvartetten sidestiller de to partene i krigen. Det kan kalles politisk realisme, men fratar SAF insentiver til å inngå våpenhvile.

3. En kategorisk utelukking av islamske grupper øker risikoen for at prosessen saboteres før den har begynt. Igjen er det ulike meninger i Sudan om dette, men når det skjer på diktat fra utenlandske makter med sine egne geopolitiske hensyn, kan det lett føre til store spenninger og destruktiv virksomhet blant dem som blir berørt.

4. Erfaringer har vist at tidligere forsøk på å etablere våpenhvile har rent ut i sanden. Et godt eksempel er avtalen som ble gjort i Jedda i 2023, med Saudi-Arabia og USA som vertskap. Den ga løfter om beskyttelse av sivile og humanitær tilgang, men ble aldri håndhevet. Lignende «kalender-fred»-avtaler i nabolaget ble heller ikke håndhevet. Djibouti-avtalen om Somalia og FNs veikart for Libya spesifiserte for eksempel tette tidsplaner som brast da «spoilere» dukket opp eller eksterne aktører endret holdning. Skal det lykkes å få til en våpenhvile, kreves verifiserbare forbud, et inspeksjonsregime, men også betingede insentiver.

Og sist, men ikke minst: Kvartetten uttaler at de stridende parter ikke vil ha noen rolle i å drive den politiske fredsprosessen, men at den skal overlates til sivile krefter. Samtidig har kvartetten åpenbart brukt lite tid på å finne ut hvordan det kan skje, og hva som må til for å forene alle krefter i et politisk landskap som er veldig fragmentert. Det inkluderer grupperinger assosiert med SAF i Port Sudan, en gruppe («Taasis») som støtter parallell-regjeringen i Darfur, og en allianse («Sumoud») som er mot krigen og begge partene og som ledes av Abdalla Hamdok som var statsminister for overgangsregjeringen etter revolusjonen i 2019. Det er også en rekke andre grupperinger, som motstandskomiteer, aktivister som driver beredskapsrom og som får årets Raftopris, kvinnegrupper og fagforeninger, som spiller en viktig rolle

Nøkkelen til en våpenhvile

Abdul Mohammed og Alex de Waal skrev 25. juli at Egypt, Saudi-Arabia og Emiratene holder nøkkelen til våpenhvile i Sudan, men de frykter en fredsløsning der rettferdighet, dialog og inkludering ikke vil bli tatt hensyn til.

I stedet kan det bli en ordning som fordeler byttet mellom krigsherrene og de regionale stormaktene, pakket inn som en fredsavtale. Det skapes bare et fikenblad av legitimitet, diktert i utenlandske hovedsteder, inkludert Washington, der transaksjonspolitikk står i høysetet.

For Kvartetten og det internasjonale samfunn står det om et valg mellom å tilrettelegge for en brysom, komplisert dialog drevet av sudanere, eller å presidere over et krigens fikenblad til tross for gode intensjoner.

Det er fortsatt en fare for at Sudan vil rakne, med dramatiske følger, for både befolkningen i Sudan og et videre område. Regionen er allerede preget av dype konflikter og dysfunksjonelle stater, som Libya, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Sør-Sudan og Jemen.

Det er ikke usannsynlig at Sudan blir delt i to, med stadige kamper, og med regionale og globale stormakter i konkurranse om makt og innflytelse, og at etniske konflikter vil bli verre og sårbare nabostater som Tsjad og Sør-Sudan vil destabiliseres.

Uansett må vi håpe at en videre oppsmuldring ikke skjer (som også er mulig) og at hjelp til befolkninger i stor nød kommer fram så fort som mulig.