Sudan-forskere etterlyser norsk fredsdiplomati:
– Virker som Norge ikke bryr seg så veldig
Norge har lenge vært engasjert i fredsarbeid i Sudan. Men nå løfter hverken Norge eller andre konflikten til et nivå der det er mulig med konfliktløsing, mener Sudan-forskere. – Vi prioriterer Sudan høyt, svarer utviklingsminister Åsmund Aukrust.
Publisert
Sist oppdatert
Under FNs høynivåuke, sa verdensledere at de ville trappe opp innsatsen for å få en slutt på krigen i Sudan.
Det ble omtalt som et slags make-or-break-øyeblikk av Alan Boswell, programdirektør for Afrikas Horn ved International Crisis Group (ICG), en uavhengig og ledende tankesmie.
Trumps Afrika-utsending Massad Boulos sa sist uke at en avtale med RSF-styrkene om å sende inn nødhjelp til Al-Fashir i Nord-Darfur er «nært forestående».
Samtidig blir situasjonen bare verre for de rundt 260 000 menneskene som er fanget i Al-Fashir, hovedstaden i Nord-Darfur der militsen Rapid Support Forces (RSF) har beleiret byen og forsøker å ta kontroll.
Bare de siste par månedene døde titalls mennesker av underernæring i Al-Fashir, ifølge Sudan Doctors Network. FN advarer om at hungersnøden tar liv daglig. Helsesystemene er stort sett brutt sammen og sykdom som kolera og denguefeber sprer seg raskt.
Siden løftene sist uke, har lite skjedd. Et veikart for fred presentert av Quad-gruppen (Saudi-Arabia, Emiratene, Egypt og USA med støtte fra Storbritannia) ligger på bordet, men det er veldig usikkert hvordan dette rammeverket vil følges opp.
Og selve samarbeidet er fagmiljøer skeptiske til.
Politisk kake og menn med våpen
– Hvis man skal få slutt på krigen, må man gjøre fredsmegling på en annen måte enn tidligere. Hver gang det forhandles om fred, er det menn med våpen som skal fordele en politisk kake. Det funker ikke hvis man ønsker varig fred, sier forsker Liv Tønnessen ved Chr. Michelsens Institutt (CMI).
Hun er svært kritisk til at det i stor grad er naboland som Egypt og Emiratene som driver megling i konflikten, som begge land selv er en del av. At RSF og regjeringshæren Sudan Armed Forces (SAF) ikke er interessert i å forhandle om fred, handler mye om penger og forbindelser.
– Egypt støtter SAF økonomisk og militært, og opprørsmilitsen RSF stjeler gull som de sender til Dubai. Begge stater er allerede dypt investert i konflikten og har store geopolitiske interesser i Sudan. Fredsforhandlingene må gjøres av noen andre enn nabolandene, som selv bidrar til konflikten.
Tønnessen peker på at krigen i Sudan er nærmest som en proxy-krig, mer enn en krig mellom de to generalene Abdel Fattah al-Burhan (SAF) og RSF-sjef Mohamed Hamdan Daglo (Hemedti).
– Det er nødt til å være en del av konteksten når man diskuterer og forhandler i denne konflikten, sier hun.
Må presse Egypt og Emiratene
Hemedti har tjent seg søkkrik på gulleksport til og via Emiratene. I retur påstås det at RSF får våpen, selv om dette er noe Emiratene aldri har innrømmet selv. Al-Burhan og SAF kontrollerer på sin side mange av Sudans formelle industrier, som gir dem inntekter til å føre krigen videre. Men også SAF eksporterer gull via Egypt.
Flere rapporter viser til at Egypt har støttet SAF militært, noe Egypt har nektet for. Egypts interesse i å støtte SAF er å motvirke at Sudan faller i hendene på en «ustabil» milits, som de frykter vil destabilisere grenseområder og svekke Egypts posisjon i spørsmål om blant annet Nilen.
I tillegg har over en million sudanere flyktet over grensen til Egypt, noe landet ser på som en stor sikkerhetsutfordring. Egypt, som også tar imot flyktningsstrømmer fra Gaza og andre konflikter i regionen, har allerede begynt å sende sudanere hjem.
– Ved å legge press på Egypt og Emiratene, så kan vi kanskje kvele pengestrømmene som i stor grad finansierer denne krigen, sier Tønnessen.
Hun mener Norge kunne tatt denne rollen.
– Norge kan gjøre det, sier CMI-forskeren og viser til erfaringen Norge har fra den såkalte fredstroikaen med Storbritannia og USA, der Norge hadde en viktig rolle som tillitsbygger mellom partene.
Fredsarbeidet ledet til en omfattende fredsavtale i 2005, som avsluttet den andre sudanske borgerkrigen mellom nord og sør, som da hadde pågått siden 1983.
– Norge bryr seg ikke
Tønnessen peker også på at utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har høstet masse nyttig erfaring gjennom Norges arbeid med Gaza.
– Han kan bruke dette til å sette press på de arabiske landene som trekker i trådene, sier hun.
Norge har vært involvert i fredsarbeid i Sudan siden 90-tallet og har sendt milliarder i bistand til både Sudan og Sør-Sudan de siste årene.
– Men akkurat nå virker det ikke som om Norge bryr seg så veldig. Det ser ikke ut til at de gjør noen diplomatiske fremstøt. Da skjuler de det i så fall godt.
Tønnessen mener at den eneste måten å få slutt på krigen, er ved å kutte i pengestrømmene som finansierer den.
– Det snakkes bare om Sudan som en humanitær krise, uten fokus på strukturene som produserer krigen, sier hun.
Ahmed Soliman er seniorforsker ved den anerkjente, britiske tenketanken Chatham House og har spesialisert seg på Sudan og Afrikas Horn.
I likhet med Tønnessen mener han krigen er oversett på diplomatisk nivå.
– Konflikten er ikke fullstendig ignorert. Men det er en konflikt hvor vi ser veldig lite høynivå-engasjement for å få slutt på den. Og det er etter to og et halvt år med aktiv krig, sier Soliman til Panorama.
Må løftes
Han sier at det ikke er mangel på diplomatisk arbeid knyttet til Sudan, men at det vil ha lite effekt med mindre det blir løftet til et høyere nivå.
– Hvis du ønsker å påvirke president Mohamed bin Zayed i De forente arabiske emirater, kronprins Mohammed bin Salman i Saudi Arabia eller president Sisi i Egypt, så gjør du ikke det med en utsending. De eneste som er i stand til å påvirke dem, er ministre og statsledere, sier Soliman og legger til:
– Uten engasjement fra det nivået så kommer ikke Sudan til å løse krigen raskt i det hele tatt.
Soliman peker på at Quad-gruppen ser en viss fremgang med veikartet for fred. Det nye med dette forslaget, er at den har en klar tidsramme som inkluderer tre måneders humanitær våpenhvile for at nødhjelp skal nå folk i nød, før en mer permanent våpenhvile skal på plass. Den Afrikanske Unionen (AU) har også støttet planen.
– Det er et diplomatisk gjennombrudd. Men det er usikkert hva oppfølgingen vil være og hvor oppriktig dette vil bli implementert av landene i regionen, sier Soliman.
Han mener likevel mye av årsaken til at konflikten ikke løftes høyere, i stor grad handler om ressursene som går til Gaza og Ukraina. Og USAs defensive rolle på verdensarenaen.
– Det er et trangt internasjonalt rom for å respondere på kriser nå, sier Soliman.
Det har ikke vært noe koalisjonsbygging av internasjonale aktører for å få fred i Sudan siden troikaen, mener han. Det gjør at konflikten lettere kan påvirkes av de regionale interessene til Egypt, Emiratene og Saudi Arabia.
– Det kompliserer konfliktløsing. Dette er en regional krig. Det er ikke noe som bare kan løses nasjonalt, det er mye bredere interesser involvert, sier Soliman.
– Og ingen av disse statene er spesielt opptatt av å støtte et demokratisk styresett, legger Soliman til.
Norge som tillitsgarantist
Chatham House-forskeren sier i likhet med Tønnessen at Norge kan spille en rolle i konfliktløsing i Sudan.
– Norge har historisk sett støttet ønskene til de sivile og jobbet for disse prioriteringene. Dette tror jeg er kjempeviktig med tanke på den langsiktige fremtiden til Sudan og resten av regionen.
– Nå ser vi jo en reduksjon i demokrati og sivile interesser, gjennom angrep på dem, fordi de representerer motstykket til de stridende partene, fortsetter Soliman.
Norge har beholdt en gjensidig distanse til både SAF og RSF og vært upartiske, sier han.
– Det gjør Norge til en viktig samtalepartner og tillitsgarantist der andre har tatt parti, eller i det minste heller mot enten den ene eller den andre siden.
Men Soliman tror ikke at Norge, som er et lite land, kan megle i konflikten alene.
– Spørsmålet er hvordan Norge innretter sin relativt begrensede kapasitet. Her kan Norge for eksempel bidra til å sørge for å bygge koalisjoner som tar avstand fra de veldig transaksjonelle tilnærmingene til megling vi nå ser.
– Så du tenker det er uutnyttet potensiale for Norge?
– Som en del av en koalisjon, ja. Jeg har snakket opp fredsarbeidet troikaen gjorde, det er ingen hemmelighet at jeg synes dette er en veldig viktig plattform. Både for å engasjere USA, men også for å bygge en bredere allianse som inkluderer andre europeiske land og multilaterale aktører. Her tror jeg det har vært en bortkastet mulighet. Ikke på grunn av Norge, men fordi hverken USA eller Storbritannia har vist nevneverdig interesse for å gjenopprette troikaen.
Soliman trekker også frem Norges arbeid med Gaza som god erfaring, ikke minst fordi det involverer samarbeid med mange av de samme statene som er involvert i meglingen om Gaza.
– Norge har bygget kapital i Midtøsten. Jeg tror Norge kan spille en rolle når det kommer til å bruke sin påvirkning til å takle noen av de mer intrikate interessene og forholdene mellom statene i Midtøsten som er involvert i Sudan-konflikten, sier han.
– Å vente på at USA bare skal bruke makten sin til å løse enhver global konflikt, tror jeg er å vente på svært begrensede resultater, legger Soliman til.
UD: Prioriterer Sudan høyt
Panorama har stilt spørsmål til Utenriksdepartementet (UD) og spurt hva utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) tenker om Norges rolle og kritikken som kommer frem i denne artikkelen. Det er utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) som svarer.
Panorama stilte også spørsmål til UD om Sudan-konflikten er nedprioritert på grunn av ressursene som går til Gaza og Ukraina. Det svarer ikke Aukrust på.
Utviklingsministeren mener likevel den Arbeiderpartiet-styrte regjeringen har fortsatt å prioritere Sudan høyt.
– Sudan er verdens største humanitære krise, med grove folkerettsbrudd som del av den brutale krigen i landet. Nettopp derfor har jeg og Arbeiderpartiet prioritert Sudan så høyt som vi har gjort. Vi har økt både den langsiktige og humanitære støtten til Sudan som følge av konflikten.
Aukrust påpeker at noe av det første han gjorde som utviklingsminister var å delta på London Sudan Conference og en reise til nabolandet Tsjad for å møte flyktninger der. Statsråden sier også at Sudan var en høy prioritet for ham under FNs høynivåuke sist uke.
– Under FNs høynivåuke deltok både jeg og utenriksminister Espen Barth Eide, på en rekke Sudan-relaterte arrangementer sammen med blant annet Storbritannia og diskuterte Sudan i bilaterale møter med blant annet USA, og land i Gulfen. Allerede neste uke skal jeg til Egypt, der dette vil være et naturlig tema, sier Aukrust.
Han mener både Norge og andre land har et sterkt engasjement for å finne en løsning for Sudan, men mener ansvaret for konflikten først og fremst ligger hos de krigførende partene SAF og RSF.
– Bare en bred og inkluderende politisk prosess kan løse Sudans utfordringer på sikt. Den sudanske befolkningen må selv avgjøre hvem som er legitime aktører i prosessen. Norge har dialog med partene, og legger særlig vekt på å samle sivile krefter, regionale aktører og organisasjoner og å sikre deltakelse fra kvinner og ungdom.
